Store ideer vinner frem
Stadig flere er lei av politikere med tomme ord og debatter der man trenger lupe for å forstå forskjellene. Nå er det partier med store ideer, som ikke skjuler agendaen sin bak fancy kommunikasjon, som vokser.
To av de fremste eksemplene på det er Bernie Sanders i USA og Jeremy Corbyn i Storbritannia. Begge har, stikk i strid med etablissementets spådommer, oppnådd en utrolig grasrotmobilisering. I USA hørte naer 1,5 millioner mennesker Sanders tale under hans valgkampmøter – et engasjement som mangler sidestykke. I Storbritannia har Labour vokst fra 190.000 medlemmer til 550.000 etter at Corbyn stilte som partileder.
Likevel ser overraskende få til USA og Storbritannia for å laere.
De tør å tenke stort
Det finnes mange grunner til at både Sanders og Corbyn har fått rockestjernestatus. De har begge over lang tid vist at de er prinsippfaste og står for det de mener. Men den aller viktigste årsaken er at de tør å tenke stort.
«Trygghet» og «stabilitet» har lenge vaert hovedbudskapet fra de store partiene både i Norge, USA og Storbritannia. Men når dette skal omsettes til praktisk politikk, handler det oftest om at velferdsordningene er for rause. I USA har Demokratene stemt for skattekutt for de rikeste i en tid der middelklassen smuldrer opp. I Norge får vanlige folk kutt i pensjonen og må jobbe lenger for å redde oss fra eldrebølgen.
Men retorikken blir i stadig større grad gjennomskuet, og budskap om endring engasjerer. I USA kjemper Sanders for helsereform fremfor skattekutt for de rike. Fra å vaere en visjon som ble ansett som drømmerier, støtter nå 60 prosent av amerikanere en fornorsking av helsesystemet. I Storbritannia gikk Corbyn til valg på økt selskapsskatt hvor inntektene skulle gå til styrking av den offentlige velferden. Corbyn gikk fra 25 prosent på målingene til 40 prosent på seks knappe valgkampuker i 2017.
Budskap om endring engasjerer.
Nytt rom for folkelig engasjement
Også Norge er i endring. Mens mange fortsatt stemmer på partier med slagord som «Vi tror på Norge» og «Alle skal med», er engasjementet dalende. Samtidig øker engasjementet rundt partiene som har fellestrekk med Sanders og Corbyn.
Vi har partier på venstresiden som ikke er redde for å omfordele fra rike til fattige, som vil utvide velferdsstaten med for eksempel tannhelsereform og som utfordrer velferdsprofitører som tjener seg rike på fellesskapets regning. Og mens trygghets- og stabilitetspartiene satt stille i båten under oljekrisen, foreslo andre partier en statlig offensiv innen fornybare naeringer. Slikt skaper entusiasme.
Der store annonsebudsjetter og dyre kampanjer tidligere gjorde små og fattige aktører usynlige, finnes det nå et nytt rom for folkelig engasjement. Luftambulansesaken og ACER-saken her hjemme har vist at gjennom sosiale medier kan folkelig engasjement få et uttrykk som det er vanskelig for den politiske eliten å overse.
Ambisjoner om å forandre
Arbeiderpartiet viste i 2005 at de ville noe. Sammen med SV og Senterpartiet gikk de til valg på mer enn trygg styring. De skulle blant annet fylle bassengene. Klare løfter om forbedringer skapte entusiasme, og Arbeiderpartiet gjorde et godt valg. Hadde bassengene blitt fylt og ideene om mer enn trygg styring fått vokse videre, kunne de kanskje opplevd en utvikling lik den Corbyn og Sanders har sett.
I 2017 gjorde Ap et krisevalg, mens både Rødt og SV vokste stort. Rødt har mer enn tredoblet medlemstallet siden stiftelsen i 2007 og naermer seg 6000 medlemmer. SV har nådd tilbake til gamle høyder og har over 11.000 medlemmer. Begge partier gikk til valg på å slåss mot høyrepolitikk – motstand mot Trump og Listhaug kan mobilisere kortsiktig. Men ønsker man å vokse over tid må ideene vaere større enn som så. Og derfor var det vel så viktig at partiene gikk til valg på egne ambisjoner om å forandre.
Et innhold folk er villige til å spre
Frem til Sanders og Corbyn slo til, tydet internasjonale tendenser på at valg først og fremst ble vunnet med dyktige kommunikasjonsavdelinger. Men slik er det ikke lenger.
Du kommer bare så langt med å kjøpe deg til delinger på Facebook, det er når du har et innhold folk er villige til å spre selv, at det tar av.
Rødt og SV har en langt over gjennomsnittet engasjert medlemsbase, og aktiviteten i sosiale medier er tilsvarende høy. Det kan gi overraskende resultater allerede i lokalvalgkampen i 2019.