Kalvøya – den første, største og viktigste festivalen
Sol, regn, rockestjerner, suksess og bitre konflikter. Kalvøya hadde det meste, og dannet skole for hele den norske musikkbransjen.
To tiår etter at siste Kalvøya ble arrangert i 1997, kommer boken om festivalen. Den rommer 26 år med historien fra ukjent visesang til David Bowie. Kalvøya regnes som «alle festivalers mor» i Norge.
Billettene til den aller første i 1971, arrangert av visegruppen Hades, kostet fem kroner stykket.
– Det er kanskje litt rart å tenke seg nå, men den gangen fantes det ingen festivaler for rock og pop i Norge. Molde og Kongsberg var der, men de drev med jazz. I Haugesund hadde man en visefestival året før, men ellers var det ingenting, sier forfatter Leif Gjerstad.
Det var der eventyret startet
Kalvøya ble altså den første, største og viktigste rockefestivalen her til lands.
I boken bekrefter senere arrangører som Svein Bjørge (Tons of Rock, Steinkjer), Toffen Gunnufsen (Quart, Hove, Skral, Kadetten), Jørgen Roll (Norwegian Wood) og Jonas Prangerød (Øya) at det var der ute på øya i Sandvika at det norske festivaleventyret startet.
Nå finnes det hundrevis av festivaler i hver krok av dette landet.
– Kalvøya startet med kun norske artister, men vokste raskt med skandinaviske og internasjonale. Listen over artister de har hatt, er etter hvert imponerende. Husk at den gangen, på 70- og 80-tallet, var det langt faerre artister som faktisk la turen til Norge, sier Gjerstad.
Han trekker frem Frank Zappa (’73), Van Morrison (’79), Santana (’80) og U2 (’83) som spesielt viktige i de første årene. I 1983, da U2 spilte, var billettprisen for én dags festival for øvrig 120 kroner.
En skole for den norske musikkbransjen
Etter hvert ble både artistene og produksjonen større og større. Leonard Cohen, Bob Dylan, Neil Young, Nirvana, Faith No More, Björk, David Bowie og Nick Cave, for å nevne noen.
Zappa var så fornøyd at han ville kjøpe hele Kalvøya, Bob Dylan så blid at han kom dit både i 1990 og 1991. Legenden ønsket å komme det neste året også, men da takket man nei. De ville da ikke ha Dylan som «husorkester».
Alt dette betydde mye for den norske musikkbransjen. Ikke bare artistene, men også de bak scenen.
– Kalvøya ble kritisert for å kjøre «safe», men leder Paul Karlsen var tydelig på at de laget en festival der man skulle «hylle sine helter». Den inspirerte mange andre til å starte opp festival, men fungerte også som en skole for apparatet som jobbet med for eksempel lyd og lys. Kalvøya ble et sted for profesjonalisering av den norske musikkbransjen, sier Leif Gjerstad.
Intern krangling og bitter strid
Gjennom de 26 årene med festival var det mange runder med bitter krangling og konflikt mellom sentrale aktører. Grunnlegger Sten Fredriksen hevder seg frosset ut av Paul Karlsen, som kom inn i ledelsen det andre året og etter hvert tok over som «Kalvøya-general».
Senere delte det seg også i to fraksjoner mellom Paul og broren Helge Karlsen, som tre år på rad begge søkte Baerum kommune om retten til å arrangere festivalen. Konfliktene sitter fortsatt i hos de involverte, men påvirket ikke festivalen utad.
Men et totalt mislykket 1994 som endte med mye regn og to millioner kroner i baksmell, var starten på slutten for Kalvøya. Det ble festival tre år til, men etter nok et sviktende besøk for spesielt David Bowie i 1997, sa general Paul Karlsen stopp.
– Mange mente at Kalvøyas tid på en måte var over, at de hadde mistet «feelingen» og ikke lenger traff de unge. Karlsen på sin side var helt ferdig og utslitt, og utdannet seg i stedet til advokat. 26 år er uansett veldig lang tid for en festival, sier Leif Gjerstad.