Nå gjenstår tøffe forhandlinger
Suksess eller fiasko?
FORTSATT ER DET mindre enn et år siden USA og Nord-Korea truet hverandre med krig, og faren var reell.
På den ene siden sto et paranoid regime med ryggen mot veggen. Selv Kina var i ferd med å vende seg mot Kim Jong-un. På den andre siden sto en ustabil amerikansk president, troende til å gjøre hva som helst. I en melding på Twitter i august 2017 truet Donald Trump Nord-Korea med «ild og vrede».
Med dette som bakteppe er det grunn til å hilse det historiske møtet mellom Kim og Trump i Singapore velkommen og å verdsette dokumentet det munnet ut i. En krig med Nord-Korea ville ha vaert en katastrofe. Sannsynligvis ville Kim også ha fyrt av atomvåpen i desperasjon. Faren er over, i alle fall i denne omgang.
Når dette er sagt, er det likevel grunn til å påpeke at den nye avtalen ikke sier noe annet enn en tidligere avtale som ble inngått i 1994, uten noe tilsvarende toppmøte.
Også da ga USA Nord-Korea vage sikkerhetsgarantier i bytte mot vage løfter om atomnedrustning. Avtalen var verdiløs: Nord-Korea fortsatte med utviklingen av atombomber og raketter som kan baere dem.
HVORFOR SKULLE Kim Jong-un vaere mer til å stole på enn sin far, Kim Jong-il? Kanskje kan glansen møtet med USAs president kastet over ham, virke mer forpliktende for dagens nordkoreanske leder. Det er lov å håpe, men det bør ikke vaere lov å tro.
Og hvorfor skulle Donald Trump vaere bedre til å følge avtalen opp enn Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama var?
Ingen kan utelukke at Trumps egenartede stil gjør mer inntrykk på Kim, og at en disiplinert oppfølging får Nord-Koreas atomvåpen bort. Men kan Trump vaere disiplinert? Evner han å spille på lag med Kina i denne saken, noe som vil vaere nødvendig? Igjen er det lov å håpe, men ikke tilrådelig å holde pusten i spent forventning.
DEN NYE AVTALENS tristeste konsekvens er at den styrker Kim Jong-uns posisjon, både hjemme og ute. Verdens verste diktator er på et vis tatt inn i varmen. Også her kan man kanskje håpe, i dette tilfellet på at regimet nå føler seg litt tryggere og kan lette på undertrykkelsen av eget folk. Igjen er det ikke mer enn et fromt håp.
På pressekonferansen i Singapore sa Trump at menneskerettigheter ble diskutert, men bare kort. Han kunne videre fortelle at levekårene er «røffe» i Nord-Korea, men tilføyde at det er slik andre steder også. Trump la også ut om sitt «strålende forhold» til den «meget talentfulle» Kim. Politiske fanger i Nord-Korea vil få frysninger.
Evner Trump å spille på lag med Kina i denne saken?