Therese Sollien:
En intensjonsavtale om fullstendig nedrustning på Koreahalvøya er i seg selv noe i naerheten av et mirakel
Skal man tro hva president Donald Trump sier i boken The Art of the Deal, kan han slett ikke fordra småprat. Det er av den grunn han, i den grad det er mulig for en travel forretningsmann, lar vaere å gå på fest. Slik sett burde møtet mellom ham og Nord-Koreas leder Kim Jong-un i Singapore ha vaert etter hans smak. Noen fest var det neppe.
«Jeg tror det kommer til å bli en kjempesuksess. Det er meg en aere», sa Trump til pressen med en alvorlig mine. Kim fulgte opp nøkternt nok: «Det var ikke enkelt å komme hit. Fortiden har vaert som en klamp om foten. Gamle fordommer og vaner har vaert hindre på veien fremover, men vi forserte dem alle og er her i dag.»
Så gikk de for å snakke sammen på tomannshånd, noe de ekspederte på 41 minutter, langt raskere enn nødvendig etter tidsskjemaet. Deretter ventet et møte i plenum, der blant andre utenriksminister Mike Pompeo og Trumps nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton var til stede.
Sistnevnte begynte nok samtalen i oppoverbakke med nordkoreanerne, ettersom han tidligere har ment at spørsmålet om Nord-Korea burde løses med invasjon. Et par uker før møtet i Singapore sa han at Libya kunne vaere en modell for hvordan forhandlingene med Nord-Korea skulle foregå.
Militaeret først
Hva de to partene ville få ut av forhandlingene, er ikke veldig vanskelig å forestille seg. Kim vil ha slutt på de internasjonale sanksjonene mot landet, en garanti om ikke å bli invadert, samt trolig gjerne også en betydelig mengde bistand i form av energi til å drive gruvene dersom den gamle atomreaktoren i Yongbyon skal ligge brakk i tiden fremover.
Spiller Kim høyt, ville han sikkert også ytre et ønske om at USA fjerner de 23.468 soldatene landet har utstasjonert i SørKorea, selv om forsvarsminister James Mattis på forhånd gjorde det klart at noe slikt ikke kom på tale.
Trump på sin side ønsker kort og godt nedrustning og internasjonalt innsyn slik at det lukkede landet på Koreahalvøya slutter å vaere en trussel mot USA og landets allierte. Det er imidlertid mye å be om.
Kim trenger ikke gjenvalg
Selv om Kim er diktator, har han sine generaler å svare for. Nord-Korea er et land med 25 millioner innbyggere, likevel har landet verdens femte største haer. Songun-doktrinen innebaerer at militaeret prioriteres fremfor alt annet, og folkearmeen er landets viktigste myndighetsorgan. Ved siden av selvbergingsidealet er militaerdoktrinen en baerebjelke i Kimregimet.
Hva Kim selv angår, har han en ganske annen horisont enn Trump. Den amerikanske presidenten sitter i beste fall med makten i åtte år. Kim skal derimot sitte med makten til han dør. Å sørge for nasjonal sikkerhet er noe enhver statsleder må vaere opptatt av, men det står bokstavelig talt om livet når man er enehersker på livstid.
Atomvåpen er den beste garantisten mot invasjon. John Bolton hadde ikke behøvd å minne om Libya i forkant av møtet for å gjøre Kim klar over hvor galt det kan gå dersom man oppgir arsenalet av masseødeleggelsesvåpen. At Nord-Korea uten betydelige motytelser skulle gjøre seg sårbart når det endelig har oppnådd en slik sikkerhet som det har ved å utvikle langdistanseraketter med atomstridshoder, kan USA trolig skyte en hvit pinn etter. Det skal bli et langt lerret å bleke.
Formelt sett i krig med USAs allierte
Det er også formodentlig grenser for hvor langt Trump kan gå i å avdramatisere forholdet til Nord-Korea uten at Kongressen sier stopp. Det nordkoreanske regimet er menneskerettslig et av verdens aller verste, og det har aldri underskrevet noen fredsavtale med USAs allierte Sør-Korea. De to landene på Koreahalvøya er formelt sett fremdeles i krig.
Historien har dessuten vist at avtaler mellom USA og Nord-Korea har en tendens til å havarere. Nord-Korea lovet nedrustning i 1993 også.
Ikke at Trump skulle ha noe ønske om å koseprate med Kim heller. Toppmøtet i Singapore kom ikke i stand ved hjelp av forsiktige diplomatiske håndsrekninger, men snarere gjennom direkte trusler om atombomber og militaer invasjon.
En intensjonsavtale om fullstendig nedrustning på Koreahalvøya er i seg selv noe i naerheten av et mirakel, selv om det trolig må langt flere samtaler til for at intensjonene skal bli virkelighet. For å si det med Trump i The Art of the Deal: Noen ganger lønner det seg å vaere litt gal.