– Jeg kjenner et dypt ubehag ved den autoritaere tonen og massementaliteten i #metoo-bevegelsen
I«Over halvparten av alle skuespillere melder at det helt eller «til en viss grad» er ok å bruke sin seksualitet for å få fordeler»
hele mitt voksne liv har jeg definert meg som feminist. For meg er det en opplagt forbindelse mellom feminisme, humanisme og demokrati. Like muligheter for alle er et ideal jeg mener det er viktig å kjempe for, på alle nivå i samfunnet.
Å tenke kjønn inn i alle sammenhenger har siden studietiden vaert helt naturlig for meg. Er jeg bevisst på hvordan kjønn utspiller seg? Får alle komme til? Deles byrder, makt og goder likt?
Svarene har ofte vaert nei, og jeg håper jeg har bidratt i samtale og handling til å redefinere posisjonene. Jeg har aldri hatt problemer med å argumentere for strukturelle og politiske virkemidler, som kvotering.
Men av og til har jeg følt at noe med den skandinaviske måten prosjektet utspiller seg på, skurrer. Noe med måten feminismens fortellinger skapes på. Noe jeg ikke helt har greid å sette fingeren på.
Med #metoo ble imidlertid alt langt klarere.
Fra #metoo til #stilleforopptak
Da #metoo begynte å dominere nyhetsbildet høsten og vinteren 2017, arbeidet jeg på to institusjoner tett på begivenhetene: Kunsthøgskolen i Oslo og Nationaltheatret. Jeg var ikke spesielt overrasket over engasjementet som oppsto, jeg hadde hørt om grenseoverskridende seksuell oppførsel i årevis, norsk teater og film er dessuten eksperter på å reprodusere kjønnsklisjeer i ulike tapninger.
I 2010 deltok om lag halvparten av alle norske profesjonelle skuespillere i Telemarkforsknings store spørreundersøkelse Skuespillere og seksuell trakassering. Her oppga 53 prosent av kvinnene og 32 prosent av mennene at de hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet det siste halvåret, et langt høyere tall enn i andre bransjer. Når det gjelder seksuell trakassering i løpet av hele karrièren, oppgir 79 prosent kvinner og 53 prosent menn å ha erfart dette.
Her til lands begynte #metoo som en simultan eksplosjon blant skuespillere på Facebook i løpet av oktober 2017. Men det jeg trodde skulle bli en bred og nyansert debatt om seksualitet, kjønn og posisjoner i teateret, tok på Facebook raskt form av en mer uniformert bevegelse. Innspill som handlet om hvordan man skulle forholde seg til uønsket oppmerksomhet, ble slått ned på som victim blaming.
Menn som kom på banen, kunne bli møtt med replikker som «nå må dere vaere stille og lytte!». Forsøk på å diskutere grenser og avklare hva trakassering er, fikk responser som «det er hos overgriperen endringen må skje.» Debatter om grad av alvorlighet ble avfeid som irrelevante.
Over halvparten av alle skuespillere melder at det helt eller «til en viss grad» er ok å bruke sin seksualitet for å få fordeler.
Etter at noen kvinnelige ildsjeler tok initiativ til oppropet #stilleforopptak, dominerte saken også alle medier. Ad hoc ble det satt opp en forestilling på Nationaltheatrets hovedscene, der om lag to hundre kvinnelige skuespillere sto på scenen og leste opp beretninger om seksuell trakassering.
Det var ikke én mann blant dem. Over en tredjedel av alle som rapporterte om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering i Telemarkforsknings undersøkelse, hadde vaert menn, likevel var de usynlige denne kvelden på Nationaltheatret.
Det hemmelige revolusjonsråd
I forbindelse med #stilleforopptak etablerte flere av initiativtagerne en lukket Facebookgruppe med skuespillere. Gruppen økte raskt til 600 medlemmer. Norsk Skuespillerforbund har 1700 medlemmer, så det vil altså si søsterparten av profesjonelle kvinnelige skuespillere. Helt lukket greide de riktignok ikke å holde den, jeg har lest store deler av utvekslingen. Mine kilder er forhåpentligvis hemmeligere enn gruppen.
I dette nettforumet ble det raskt etablert en forståelse av at trakassering av kvinner foregikk overalt, og at det var strukturelt, «problemet er så utbredt at det blir ragnarok når man begynner å nøste i dette», som en skrev. Innlegg av kvinner i mediene ble delt og likt, slikt var «mye bedre enn små uviktige menn i spotlighten», som en annen skrev.
Gruppen begynte nå å legge ut historier om mannlige kolleger, «for at ting [skulle] skje». Det ble etterlyst erfaringer med trakassering og uønsket oppmerksomhet fra mannlige skuespillere, forsøksvis men svakt anonymisert gjennom beskrivelser av alder, arbeidssted og så videre. «Graden av trakassering betyr ikke noe», som en av skuespillerforbundets representanter meldte til gruppen.
Norsk Skuespillerforbund ringte så den ene teaterinstitusjonen etter den andre og delte det som kom inn, enten det var rykter, generelle betraktninger eller førstehåndserfaringer, alt hadde status som «varsel». At Skuespillerforbundet i stor grad også var fagforeningen for dem som ble beskyldt for trakassering, syntes irrelevant. De tok på seg rollen som både etterforskningsorgan og påtalemyndighet.
Et tydelig narrativ
At kvinner selv kan vaere ansvarlig for å si fra og sette grenser, å reise seg og rense stemmen og ytre noe individuelt, var aldri et mål for denne bevegelsen – tvert imot skulle samtalen utspille seg anonymt, i et fellesskap, et vi mot de andre.
På kort tid hadde #metoo og #stilleforopptak polarisert all debatt, eller rettere, fjernet all debatt. Varslingene mot mannlige pedagoger ved Kunsthøgskolen i Oslo ble systematisk lekket til pressen. Varslinger mot kvinnelige pedagoger var det derimot ingen som skrev om.
Ingen benyttet heller umiddelbart anledningen til å diskutere mer komplekse kjønnsproblemer i teateret: hierarkier, måten skuespillere blir behandlet på, maktforholdet mellom regissør og skuespiller, seksualiserte kommunikasjonsformer, teaterets og filmens utmattende trang til å reprodusere kjønnsklisjeer – for eksempel til alltid å la kvinnekarakterer ha mannen eller barna som sitt hovedprosjekt.
Ifølge rapporten fra Telemarkforskning oppgir en fjerdedel av alle skuespillere å ha brukt sin seksualitet på en «ikke bevisst» måte for å «styrke sine karrièremuligheter». En tredjedel av alle teatersjefer og regissører rapporterer at de har «opplevd at skuespillere bruker sin sensualitet/seksualitet for å oppnå fordeler». Over halvparten av alle skuespillere melder at det helt eller «til en viss grad» er ok å bruke sin seksualitet for å få fordeler.
Jeg har ikke tall på hvor mange kvinnelige skuespillere som for eksempel har fortalt at det føles yrkesmessig strategisk å late som de er single. Men all slik informasjon truet det enkle narrativet som tok form: Mannen er overgriperen, kvinnen er offeret. Og mannen som er overgriper, er en mann med makt, som utnytter posisjonen sin. Altså ble et viktig formål med kampanjen å redusere mannens makt.
Kvinnekampens stereotypier
Det var her et sted jeg for alvor begynte å ane at dette var en del av et større mønster. At deler av den skandinaviske kvinnebevegelsen har en tendens til å reprodusere kjønnsstereotypier. Som for eksempel i debattene om fars- og morsrollen.
Noen måneder før #metoo kom boken Sam-
vaerssabotasje av Camilla F. Pettersen. Her dokumenterer hun norske fedres posisjon etter samlivsbrudd. To hundre tusen norske barn bor fast hos én av sine foreldre, de aller fleste hos mor, og naermere én fjerdedel av disse har ikke sett fedrene siste måned. Pettersen viser hvordan rettssystem og familievernkontor systematisk favoriserer kvinner som primaer omsorgsperson. En holdning som i det store og hele har vaert støttet av kvinnebevegelsen, allerede i 2001 lød en 8. mars-parole: “Stopp hetsen av mor – nei til tvungen delt omsorg”. Kvinnen som primaer omsorgsperson synes forbausende nok som et selvfølgelig utgangspunkt for mange norske feminister.
Det finnes en parallell i samtalen rundt partnervold: Rapporten Vold og voldtekt i Norge (2014) fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at «flere menn enn kvinner har vaert utsatt for vold fra partner eller tidligere partner». Likevel har menn som sliter med partnervold, hatt store problemer med å få plass på krisesentre. Først i 2010, etter grundige behovsprøver, ble det lovpålagt med krisesentre for menn i Norge – og fra da har bruken av sentrene økt jevnt og trutt. Det er eksepsjonelt at vi har etablert en logikk som gjør at noen former for vold «ikke er så alvorlig».
Menn har derfor oftest holdt kjeft om det de utsettes for, noe rapporten Den mannlige smerte (2014) fra Proba samfunnsanalyse tyder på.
Fortellingen om menns vold mot kvinner har i flere tiår vaert en sentral del av den skandinaviske feminismens narrativ. Den svenske dokumentaren Könskriget (2005) av Evin Rubar viser hvordan sentrale figurer i den svenske kvinnebevegelsen spredte historier om at menn drev med organisert voldtekt og satanistiske ritualmord av barn. Konspirasjonsteoriene ble omfavnet Fortsettelse på neste side.