Den feiltolkede midtlivskrisen

Endelig innser vi hvem vi vil bli når vi blir store. Og så gjør vi noe med det. Reinkarneres til et bedre selv.

Jeg står og holder min nye racersykkel. Rødmer av stolthet når jeg viser opp det mintgrønne vidunderet for mine middagsgjester. «40-årskrisen» knegger mamma unaturlig høyt. Pappa nikker enig. Det er da det slår meg. Teorien om den misforståtte 40-åringen.

Frode Thuen argumenterer i et intervju i Sinnets Helse for at 40-årskrisen handler om et slags oppgjør med ungdommelighetens urealistiske forventninger. «At krisen kommer når drømmene man hadde ikke ble noe av». Men skal vi ukritisk svelge den forklaringen? At alle livsstilsendringer rundt 40 skyldes bitterhet over de svunne ungdomsdrømmene og et siste klamt forsøk på å gjøre noe med dem? At det er det som får oss til å kjøpe skinnbukser, begynne på crossfit eller bytte ut partneren?

Vi har hooket opp med feil folk

Hva hvis det er slik at de «misforståtte midtlivskrise»-menneskene ikke er bitre i det hele tatt? Vi som kavet oss igjennom år av skole/universitet og kom oss ranglende, men i live, ut på den andre siden og ut i arbeidslivet. Vi som hooket opp med feil folk. Hooket opp med riktige folk. Hooket opp med feil folk igjen (fordi vi var for naive til å laere oss noe fra første gang vi hooket opp med feil folk.) Jobbet med ting vi ikke liker. Var altfor beskjedne i lønnsforhandlinger.

Vi som etter mange år har kapitulert overfor det faktum at de første fem årene av ungenes liv er som en gigantisk blackout der man er avhengig av bildene på mobilen for i ettertid å konstruere bevis på at man faktisk vaert med og feiret både jul og påske og en og annen bursdag.

Vi vet endelig hva vi liker

Vi har snilt reist til Legoland og bamseklubber med barna fordi alle andre gjør det og fordi det finnes uskrevne regler for hvor og hvordan man skal reise med barn. Vi har fulgt disse. Enklest slik. Men så skjer det noe. Midlife happens. Endelig innser vi hvem vi vil bli når vi blir store. Eller så innser vi hva og hvem vi ikke vil bli når vi blir store. Og så gjør vi noe med det. Vi slutter fred. Reinkarneres til et bedre selv. Våkner opp edru fra den postpubertale usikkerhetsfylla vi vanket rundt i for lenge.

Vi bytter jobb og kjøper Tesla. Uten å spørre hva andre synes. (Og vi elsker det!) Vi krever tydeligere kommunikasjon og bedre relasjoner med partner og venner. For ikke å nevne at vi endelig etter et halvt liv vet vi hva vi liker og hva vi ikke liker og vi tør å si ifra om det. Vi vil ha bedre sex, og vi tør å ta for oss på arenaer vi ikke vet noe om eller har vaert borte i før. Vi kan by på en litt mindre høytidelig versjon av oss selv og gi litt mer faen.

Endelig tør vi stole på oss selv

Kanskje avslutter vi dårlige, døde forhold og starter på nytt. Kanskje med en yngre partner. Kanskje med en eldre. Kanskje med en av samme kjønn. Vi står støtt i store omveltninger til tross for at det blåser og gjør vondt, fordi vi tror at det er riktig og vi endelig tør å stole på oss selv.

Vi er endelig blitt voksne, og hele tiden mens dette pågår står kjente og ukjente og rister på sine bedrevitende hoder. «40-årskrisen» smatter de samstemt mot hverandre. Det er da du vet at du er der – the midlife comeback. For noen er det rundt 35, hos andre kanskje 50. Men de hoderystende bedreviterne fortsetter å kaste «40-årskrise» etter oss. Som gamle illeluktende kluter som har ligget i vasken for lenge. Ikke la deg defineres. Kast kluten tilbake – du fortjener den ikke.

Utenfor komfortsonen

Så til mamma og resten av gjengen som ikke har skjønt hvor fantastisk og viktig denne fasen av livet faktisk kan vaere – konklusjonen er klar: Tilfredsstillelsen ved å gå utenfor komfortsonen er hverken fremprovosert eller forsert fra en bitterhet over svunnen ungdomstid.

Jeg skal fortsette å bruke en ferieuke i året uten familie for å gjøre noe som er «mitt», til tross for at det ikke er «innenfor rammene» til det bedrevitende folket som synes det er både galt og selvsentrert og saerdeles midtlivskrisete. Jeg kommer til å fortsette å sykle på min racersykkel og takke nei til både dem og det som ikke gir mening. If that`s wrong – I dont wanna be right. Happy midlife comeback, dere!