Parkeringstull

Helle Stensbak skriver om parkering og konkurranse i Aftenposten 11. juni. Men kjører seg bort.

For å ta konklusjonen først: Nei, det er ikke slik at statsstøttereglene forbyr offentlige aktører å drifte parkering, inndra grunnrenten og bruke den til å finansiere felles- og velferdsgoder. Stensbak får det til å høres slik ut. Men det er vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Noe slikt forbud følger ikke av at offentlig og privat naeringsvirksomhet skal ha like vilkår. Overskudd i offentlig virksomhet må gjerne brukes til å finansiere felles- og velferdsgoder. Det samme gjelder skatt. Naturligvis. At man skal ha like vilkår betyr heller ikke at man må opptre likt i markedet. Og ganske saerlig betyr det ikke at alle må opptre slik de til enhver tid mest usympatiske aktørene på markedet opptrer. Noe slikt krever i hvert fall ikke statsstøttereglene.

Virksom konkurranse skal tjene forbrukerne – i dette tilfellet de som skal parkere. Og med virksom konkurranse menes selvsagt ikke bare konkurranse om pris, men også om andre ting som er viktig for forbrukerne. Service, for eksempel. Eller bedre ladefasiliteter for elbiler. Eller bedre belysning av kveldsmørke parkeringsplasser.

Stensbak er kanskje ikke enig. Det er uklart. I stedet snakker hun om «fri konkurranse», tilsynelatende i betydningen uregulert naeringsvirksomhet, fri for konkurranseregler og andre pålegg. Slikt fravaer av regulering og «fri» konkurranse i denne betydningen er noe ganske annet enn virksom konkurranse til beste for kommunens innbyggere.

Like vilkår, eller konkurransenøytralitet, gir samlet større velferd ved å bidra til at investeringer gjøres der det er samfunnsøkonomisk mest lønnsomt. Det er vi opptatt av, både jurister og økonomer, som jobber med EØS, statsstøtte og konkurranse. et resultat av grundige faglige vurderinger. Dagens prøve er ikke treffsikker nok og identifiserer ikke godt nok dem som blir hengende etter. Målet med den nye prøven er å gjøre den til et bedre verktøy for laereren, slik at man lettere kan finne og hjelpe de elevene som strever med å laere å lese og skrive. Da er det ikke noe poeng at alle elever skal gjennomføre prøven på samme tidspunkt.

Det er stor variasjon mellom elever på 1. trinn. En laerer må tilpasse opplaeringen etter elevene, og det vil variere når det er mest hensiktsmessig å gjennomføre den første kartleggingsprøven. Jeg har tillit til at skolene og laererne følger opp elevene tett – og gir intensiv opplaering til dem som trenger det.

Det er meningsløst å hevde at endringen av prøvesystemet er en brikke i et politisk spill. Min bekymring er ikke utspill fra venstresiden, men at elever ikke får god nok hjelp tidlig. Vi må utvikle prøvene slik at de gir bedre informasjon, uten å øke tidsbruken i klasserommet. Jeg har nylig varslet en ny stortingsmelding om tidlig innsats – nettopp fordi vi vet at vi må løfte elever som blir hengende etter. Da trenger vi ulike tiltak. Bedre kartleggingsprøver er et helt nødvendig verktøy i denne sammenheng.