All aere til Trump
Kjaere nordmenn. Tenk deg at du måtte søkt PST om tillatelse for å kunne reise til Jotunheimen. Og at om dine grunner ble vurdert viktige nok til at du fikk søknaden innvilget, så ville likevel reisen kunne koste deg livet om du ble mistenkt for å vaere spion. Fra den sørkoreanske hovedstaden Seoul er det omtrent like langt til nordkoreanske Pyongyang som fra Oslo til Jotunheimen, cirka 250 km.
Jeg er fra Sør-Korea, og landet vårt er fortsatt delt etter krigen 1951–53. Som liten laerte jeg om historiske personer som reiste med tog til OL i Berlin eller studier i Paris. Men Sør-Korea er ikke lenger noen halvøy, grunnet den absolutte grensen mot nord.
En sårbar fred
På norske nyheter vises ofte rakettoppskytinger og tester av kjernefysiske våpen fra Nord-Korea, og Koreahalvøya fremstår som et utrygt sted. Samtidig blir mange utenlandske turister overrasket over hvor bekymringsløse sørkoreanere er i sine hverdagsliv. Men vi lever i en sårbar fred.
På barneskolen ble vi satt til å skrive takkekort til soldater hvert år for å vise hvor takknemlige vi barna var for å bli beskyttet mot Nord-Korea. Hvem som var fienden og betydningen av å forsvare seg, ble innprentet i oss. Alle guttene må avtjene 21 måneders verneplikt, og da Yeonpyeong-øya ble bombardert av Nord-Korea i 2010, avtjente min lillebror sin tjeneste naer grensen mot Nord-Korea. Jeg husker hvordan min mor var sikker på han ville miste livet og gråt desperat foran de utvidede nyhetssendingene. Den dagen døde fire sørkoreanerne, og 19 ble skadet. Men heldigvis ble det ingen videre eskalering.
Lite dekkende beskrivelse
I min masteroppgave analyserte jeg Aftenpostens dekning av Nord-Korea fra 2010 til 2016. Norsk og vestlig presse presenterer konflikten fra Sør-Korea og USAs side, der harde midler mot nord ofte rettferdiggjøres. Regimet i Nord-Korea fremstilles ofte som uforutsigbart, mistenkelig og ulogisk, lederen latterliggjøres i underholdningsøyemed, folket fremstilles som hjernevasket og landet blir sammenlignet med kaotiske Syria. Det er en lite dekkende beskrivelse.
Til tross for FNs harde sanksjoner, har Nord-Korea hatt økonomisk vekst. NordKoreas ledere sitter på livstid, og tronarvingene er til forveksling like. Lederen dyrkes som en monark og gudeaktig skikkelse, og samfunnet kan sammenlignes med slik det var også før kolonitiden under Japan.
Nå er alt annerledes
Det historiske toppmøtet mellom Kim Jong-un og Donald Trump ble avholdt 12. juni i Singapore. Trump selv har tvitret at møtet er et resultat av hans politikk, og den sørkoreanske presidenten er ikke dummere enn at han gjerne gir Trump aeren. Men for å forstå bakgrunnen, er det nettopp sørkoreansk historie vi må se på.
Den første venstreorienterte sørkoreanske presidenten, Kim Dae-jung, fikk Nobels fredspris for sin solskinnspolitikk i år 2000 og ble etterfulgt av president Rho Moo-hyun fra det samme partiet. Etter ham har det vaert en tiårsperiode med høyrepopulistiske hauker i det sørkoreanske presidentembetet. Økonomisk samarbeid med felles industriprosjekter, turisme og toppmøter ble byttet ut med gjensidig sabelrasling. Nå er igjen Det demokratiske parti i posisjon, og president Moon Jae-in sier han vil videreføre solskinnspolitikken, som er sentral i partiprogrammet. Derfor er alt nå annerledes. Under det koreanske toppmøtet 27. april i år definerte også Kim Jong-un perioden som et tapt tiår.
Moon har med seg viktig erfaring fra forhandlinger med Nord-Korea fra sin bakgrunn som stabssjef under president Roh tidlig på 2000-tallet, og dette kan ha vaert avgjørende i prosessen frem til toppmøte i går. Obamas strategiske tålmodighet med Nord-Korea betydde i realiteten å gjøre ingenting. Trump, som trives i sentrum for oppmerksomheten, vil gjerne bli helten som klarer det Obama ikke lyktes med. Således har USA også alltid representert uforutsigbarhet, noe som nå ytterligere personifiseres med Trump.
De to lederne har signert et felles dokument, med intensjoner om en ny aera med fred og en atomfri Koreahalvøy. Det er så langt lite konkrete forpliktelser, men nettopp i det ligger det også håp, da en prosess som skal innbefatte mer enn vakre ord fordrer juridisk forankring, og en avtale om verifiserbar total atomnedrustning trolig vil kreve sikkerhetsgarantier for Nord-Korea fra Kongressen i USA.
Fra en øy til en halvøy!
Det ville vaert lettere om våre land selv kunne arbeide for en fredsavtale, men USA må dessverre delta i forhandlingene for at avtalen skal vaere juridisk gyldig. USA og FN kan også lette på sanksjonene, som rammer barna i Nord-Korea hardest og vanskeliggjør satsing på andre ting enn raketter.
Fredsavtale og en åpen grense ville for oss bety en vei mot verden, håp for en bedre fremtid – og at Sør-Korea går fra å vaere en øy til igjen å bli en halvøy! Så vaer med oss i drømmen om fred, det vi trenger nå er ja-stemning snarere enn skeptiske og kyniske spådommer.
Vi trenger ingen fredspris, og vi gir gjerne Trump all aere. Det eneste vi ønsker oss, er fred.