Tendensiøst om #stilleforopptak

Øystein Stene skriver i Aftenposten og Samtiden at facebookgruppen og oppropet #stilleforopptak, om seksuell trakassering av kvinnelige skuespillere, har «fjernet all debatt». Dersom det er tilfelle, har vi mislyktes med det vi sammen forsøkte å sette i gang høsten 2017.

Facebookgruppen vår har 609 medlemmer og over 900 innlegg. Stene sier at han har lest det meste. Da vil han vite at majoriteten av innleggene ikke er «historier om mannlige kolleger», og at gruppen i prinsippet har ligget brakk siden desember 2017. Han vil også ha sett at det innad i gruppen har vaert uenigheter rundt fremgangsmåte, budskap og veien videre.

Vi kjenner oss ikke igjen i hans ensidige fremstilling av samtalene vi har ført.

Tendensiøst og utenfor kontekst

Det Stene omtaler som «gruppen», er 609 ulike individer. Det eneste vi har en uttalt kollektiv enighet om, er oppropet fra 16. november 2017. De tre sitatene som er publisert i Aftenpostens utdrag av Stenes essay, er dermed tre individers meninger. (En lengre versjon av essayet finnes å lese i Samtiden, der blant annet en direkte feilsitering er med.)

Sitatene er etter vårt syn plukket tendensiøst og benyttes utenfor sin kontekst og for å illustrere Stenes egne poeng – ikke det avsender i utgangspunktet mente. Sitatet «problemet er så utbredt at det blir ragnarok når man begynner å nøste i dette» sikter for eksempel til seksuell trakassering og maktmisbruk på én spesifikk utdanningsinstitusjon – ikke som Stene bruker det; som argument for at «trakassering av kvinner foregår overalt».

Det er interessant at Stene gjør denne feilsiteringen, ettersom institusjonen det er snakk om er hans egen arbeidsplass, Teaterhøgskolen i Oslo, og avsender er en av hans tidligere kolleger – noe vi må anta at han er klar over, ettersom han for å finne sitatet må ha lest hele innlegget.

Ikke én er outet i offentligheten

Stene har rett i at vi lagde et rom der graden av trakassering ikke skulle bety noe, der en kunne dele sine opplevelser anonymt.

Norsk teater- og filmbransje er liten. Selv om ingen navn på personer, arbeidssteder eller prosjekter ble nevnt, er det ikke til å unngå at man i enkelte tilfeller kunne få en idé om hvem vedkommende var. Det betyr ikke at anonymiseringen er gjennomgående svak.

Det er ikke dermed sagt at gruppens eksistens og fremgangsmåte ikke vekker noen etiske spørsmål. Men denne samtalen ville ikke vaert mulig uten å lage et trygt, lukket rom der vi forsøkte å verne om hverandres og kollegers anonymitet for offentligheten. Det er verdt å merke seg at av alle #metoo-kampanjer fra høsten 2017, er vår én av dem som aldri resulterte i navnuthenging i mediene. Ikke én norsk skuespiller eller regissør er blitt outet i offentligheten. Ikke ett eneste navn er nevnt i facebookgruppen.

Har endret premissene for debatten

Påstanden om at #metoo «fjernet all debatt» er ikke ny – den er blitt fremmet av flere kronikører og essayister før Stene. Vi stiller oss undrende til påstanden, all den tid både Stenes og andres innlegg om temaet både kommer på trykk og blir diskutert. #Metoo har derimot endret premissene for debatten.

Det er vanskelig å se bort fra de felles tendensene i historiene som ble delt: seksuell trakassering bagatelliseres, erfaringer om at varsling hverken følges opp eller får konsekvenser og manglende bevissthet og samtale om grenser.

Feil påstand om oppropet

Stenes påstand om at «Ingen benyttet heller umiddelbart anledningen til å diskutere mer komplekse kjønnsproblemer i teateret: hierarkier, måten skuespillere blir behandlet på, maktforholdet mellom regissør og skuespiller, seksualiserte kommunikasjonsformer, teaterets og filmens utmattende trang til å reprodusere kjønnsklisjeer – for eksempel til alltid å la kvinnekarakterer ha mannen eller barna som sitt hovedprosjekt», er direkte feil.

I oppropet finnes tydelige erklaeringer om dette, blant annet: «Rollene vi spiller på scene og film bidrar også til å forme de rollene vi blir satt i i arbeidssituasjonen. De fleste manus det jobbes med, har menn i de baerende rollene, og altfor mange kvinneroller er funksjonsroller som «kjaereste», «elskerinne» eller «kone», noe som svekker vår autoritet i prøverommet og på arbeidsplassen.»

Et arbeidsliv for alle uten trakassering

Flere av våre mannlige kolleger har også vaert på banen og påpekt nettopp problematikken med reproduksjon av stereotype kjønnsroller i teateret. Om det stemmer at «menns fortellinger om trakassering ikke ble etterspurt av noen», er det svaert beklagelig.

At menn var utelatt fra arbeidet vårt har vi imøtegått og begrunnet i oppropet. Også denne beslutningen var resultat av diskusjoner innad i gruppen. Om menn vil organisere seg eller løfte stemmen om dette, står vi kvinnesterke bak dem. Vårt mål er et arbeidsliv der alle tør å heve stemmen mot trakassering og maktmisbruk uavhengig av kjønn.

Ikke på akkord med Simone de Beauvoir

Når Stene påstår at det aldri var et mål for denne bevegelsen «at kvinner selv kan vaere ansvarlig for å si fra og sette grenser, å reise seg og rense stemmen og ytre noe individuelt – tvert imot skulle samtalen utspille seg anonymt, i et fellesskap, et vi mot de andre» tillegger han 609 individuelle kvinner en mening de aldri har ytret.

Hans bekymringsmelding om at «#metoo først og fremst gir kvinner grønt lys til å se seg selv som ofre (…) heller enn handlende subjekter», og påstanden om at vi handler i strid med Simone de Beauvoirs hensikt om å la kvinner definere seg selv som utgangspunkt, oppleves søkt.

Hva er å ta makten over sine egne historier, organisere seg, stille krav til arbeidslivet og sette i gang en offentlig samtale – om ikke nettopp å bruke det mulighetsrommet de Beavouir åpnet for oss?

Nå vil vi snakke høyt

Først var behovet å samle seg og finne kollektiv trygghet i et for mange uforutsigbart og skjørt arbeidsliv. Nå er vi ferdige med kun å snakke sammen anonymt. Nå vil vi snakke høyt, sammen, individuelt og forhåpentligvis med alle våre kolleger – både makthavere og mannlige skuespillerkolleger. Fordi et godt og likestilt arbeidsklima gagner oss alle.

Vi ønsker denne samtalen velkommen. Men den må ha basis i fakta, ikke løsrevne sitater fra en lukket facebookgruppe, der formålet synes å vaere å fremstille Norges kvinnelige skuespillere som en kollektiv masse. Det er vi ikke, like lite som våre mannlige kolleger er det.

Les Øystein Stenes essay på side 2–4 i del 2