Om fotball som poesi og skapelse
Det finnes knapt noe mer patetisk enn voksne menn som bruker litt for store ord om sin egen fotballungdom, men jeg tror ikke Dag Solstad og Jon Michelet falt i den grøften da de skrev sine fotballbøker. Sånn sett er det plass i grøften. Talentet for fotball sitter like mye i øynene som i bena, og det er ikke kraft og hurtige ben som er avgjørende, men kvikke øyne og skapende evner. Det hjalp ingen å vaere rask til å løpe de fem første stegene når jeg allerede hadde plassert meg tre steg fra ballen.
Magnus Carlsen og jeg
Enhver god fotballspiller ser noen trekk frem. Der har du Magnus Carlsen og meg. Den dyktige spilleren ser to-tre alternativer til å sende ballen videre lenge før han har fått den i bena. Og straks han får den, ser han to-tre nye. Da er en han oppe i seks-syv muligheter til neste trekk.
Utfordringen er at de beste på motstanderens lag ser det samme. Men de aller beste ser enda flere muligheter, og skaper noe av intet, det som aldri er sett før. Det er ikke nødvendigvis magi, men skapelse er det.
Fotball kan i grunnen forklares med mange av begrepene fra litteratur- og talekunstens verden, som for eksempel rim, rytme, gjentagelse, parallellitet og opphopning. Jeg har ikke plass til å utdype disse begrepene, men skal sveipe innom noen andre som er viktige.
Flertydighet og svev
Fotballspillerens bevegelser er flertydige, med vilje. Spilleren vil forvirre motstanderen, få ham ut av balanse og gjøre et trekk den andre ikke klarer å forutse. Poenget er omtrent som i poesien. Poeten gjør ord og vendinger flertydige, og tvinger leseren til å tenke gjennom forholdet mellom språk og verden enda en gang.
Når Inger Christensen i diktsamlingen Sommerfugldalen i en av sonettene skriver at dette foregår bare på denne siden, spiller hun ball med leseren og fordobler betydningen av «denne siden». I diktet betyr det både denne boksiden og på denne siden av dødens terskel. Språket gjør ikke piruetter for piruettenes skyld, men for å få (be) grep om liv og død.
I poesien: Språk og leser svever og må betenke språk og verden på nytt. På fotballbanen: motspilleren svever, mister fotfeste og skjønner ikke hvor det ble av ballen.
Forvanskning og fremmedgjøring
Det er et gammelt triks at dikterne forvansker etablerte sannheter og snakkemåter med en rar og uvant språkføring som gjør det vanlige fremmed og tvinger oss til å se det i et nytt lys. Knapt noe sies direkte, men innhylles i tilsynelatende dunkle vendinger, eller beskrives fra et uvant ståsted slik at leseren får et nytt perspektiv på livet.
Slike forvanskninger foregår også på fotballbanen. Du står med ryggen mot midtstopperen, og det letteste er å sentre ballen tilbake til medspilleren din. Men hvis du har ballfølelse nok, kan du forvanske.
Du kan vende deg rundt og begynne å løpe rundt midtstopperen mens ballen er på vei mot midtstopperen, og idet du nesten har løpt forbi motstanderen, strekker du benet bakover og slår ballen mellom bena på ham. Da har du fri bane mot mål.
Kunststykke
Du kan også vende med ballen i bena og legge den stille mellom deg og midtstopperen. Da står du der ansikt til ansikt med en to og en halv meter høy og en meter bred midtstopper. Jeg sto slik en gang, med et par meter midtstopper foran meg. Han var i full gang med å sikre at jeg ikke tuppet ballen i en tunnel mellom bena på ham. Det var den eneste måten jeg kunne få ballen med meg. Trodde han.
Mens han sto der og konsentrerte seg om samle bena, vippet jeg ballen over den to og en halv meter høye mannen. Mens ballen var i luften, bukket jeg til publikum, og rakk akkurat å komme rundt ham for å treffe ballen før den landet på gressmatten. Jeg sparket ballen direkte inn i høyre vinkel.
(Hm, jeg brukte egentlig ikke altfor mye kraft, heller, det er ikke kraft det står om. Jeg siktet bare utenfor målvaktens rekkevidde, det kalles ballfølelse. Noen kaller det målteft.)
Lykkes du med sånne finter, har du gjort et kunststykke. Ikke en roman og ikke et dikt, men bevegelsen kan som diktet og romanen nytes igjen og igjen. I minnet. Det er vakkert å se på når det skjer og oppkvikkende å se tilbake på.
Men mislykkes du, vanker det kjeft fra medspillerne. I alle fall fikk jeg surmulende mishagsytringer den gangen jeg ikke lyktes med en finte. Hvorfor må du gjøre det så vanskelig, sa de. Kan du ikke bare spille ballen?
Øyeblikket er inne
Jo da, ballen skal helt enkelt bare sparkes til en medspiller. Innimellom. Men fotballspillet dreier seg om å komme bortenfor det helt enkle. Det dreier seg om å skape poesi og varige minner. Fotball går ut på å opparbeide tomme rom og situasjoner på gressmatten der det uventede kan skje.
I laeren om talekunsten kalles det kairos, det retoriske øyeblikk hvor det gjelder å si de ordene som kler stunden. I fotballen er det gjennombruddet og spilleren som er alene med målvakten, eller det er straffesparket, eller den uventede situasjonen der den skapende midtspissen gjør det ingen hadde tenkt var mulig. Og så er det mål.
En annen betegnelse for dette avgjørende øyeblikket er epifani, øyeblikket da spillet åpner seg og målscoreren åpenbarer sin guddommelig målteft. I romanen kan det vaere øyeblikket hvor hovedpersonen endelig innser og erkjenner sin livssituasjon, og i diktet kan det vaere øyeblikket hvor poeten ser livets store sammenheng ved å gjenkjenne det i noe lite.
Vendingen
Det er gjerne to typer vendinger som foregår på en fotballbane. Den ene er når en spiller forvirrer motstanderen og får ham til å legge for mye vekt på sin venstreside, mens du går forbi ham på høyresiden. Da er motspilleren vendt bort.
Dette er det samme som tropen i litteraturen, som kan vaere av mange typer, men som i bunn og grunn er et spill med ord slik fotballspilleren spiller sin motstander ut av balanse. Trope er gresk og oversettes gjerne med vending eller dreining. Ordet får en annen betydning enn sin opprinnelige.
Kritisk vending
Men det finnes også en langt mer avgjørende vending enn den enkeltstående, men likevel elegante bortvendingen av en motspiller. Det kalles krisen eller peripetien i dramaet, og svarer til det store omslaget i kampen.
I realiteten er det sjakk matt og game over. Det er skjebneomslaget i dramaet. Alt håp er ute og det er ingen vei tilbake, ingen vei frem. I slike øyeblikk scores det avgjørende målet og stillingen vendes til lykke for den ene laget og ulykke for det andre.
Ropet på gudene
Jeg har ikke gjort det selv, men jeg har sett spillere bomme på åpenbare målsjanser. Da slår de ut med armene og vender øynene mot himmelen. «Hvor var du, Gud?» I vrede påkaller de gudene som har vendt seg bort i det avgjørende øyeblikket, og skjeller dem ut, de bortvendte gudene, de likegyldige gudene, må vi vel tro.
I poesien kalles dette apostrofe. Noen mener denne påkallelsen er selve nøkkelgrepet i poesien. Verden er gjerne ute av gjenge og dikteren påkaller den bortvendte gud for å få ham i tale, eller i det minste få ham til å vende om og finne sted i diktet. Gudstjenesten og salmen er eksempler på dette, de er rop om at Gud skal finne sted i kirke og salmesang.
Et annet eksempel er etterkrigsdiktet til Gunvor Hofmo, hvor hun delvis skjeller ut og delvis påkaller en gud hun har opplevd som fravaerende i fem krigsår: «Gud, hvis du ennå ser, det er ingen hverdag mer,» skriver Hofmo i sitt fortvilte rop på gud.
Det uventede
Selv tittelforsvarer Tyskland har forlatt den repeterende og fantasiløse sentringsfotballen på egen banehalvdel. Strukturen ligger ennå i bunnen av spillet. Ennå har de avtaler om spillemåte, stil og fremgangsmåte, men både spillere, trenere og publikum higer etter noe annet. Alle higer etter det uventede, det som ikke er planlagt, det som bryter med planen og derfor er nytt. Det som er skapelse.
Det er den drømmen fotballen lever av, at noe vidunderlig skal skje, og at det denne gangen skjer med ditt lag. Drømmen er den samme som dikterens drøm. Drømmen om å berøre et gammelt og vissent tema og vekke det til live igjen, med fornyet kraft og mening, så det kan få en varig betydning.