Finnes det overhodet noen større kunstner i norsk musikk?
Emosjonelt uforglemmelig når en lar seg drive med i Susanne Sundførs musikalske univers.
Det er en slags dragningskraft som oppstår idet Susanne Sundfør entrer scenen, et alvor som plutselig hviler over publikum. Når hun transformerer låter fra sitt siste album Music for People in Trouble til å bli en deltagende opplevelse er det også med flimrende lys og veltende røyk som forsterker essensen i tekstene. En kunne blitt angstfull av mindre, med tekster som kretser rundt temaer som den sene oppvåkningen til en visshet om at vi alle er trøbbel. Verden styres av mennesker som vil andre vondt. Arter utryddes i raskt tempo. Vi tyner vår egen planet for ressurser. Men når Sundfør deler sin indre søken etter svar på de store tingene, refleksjonene over menneskeheten, er det så ulidelig vakkert at en merkelig nok lar seg berolige.
Skyene har passende nok dekket himmelen over Frognerparken for anledningen. Sundfør er en hettekledd silhuett foran bandet, de teller fem bak henne i tillegg til fire korister, også kledd i svarte kapper. Det virker å vaere et større publikum foran scenen i år enn ved fjorårets headlinere.
For dem som ventet på glimt fra Sundførs elektropop-periode og det forrige albumet Ten Love Songs, var det nok å glede seg over. Etter innledningen med «Diamonds» fra The Silicone Veil, er det låter fra dette kanskje noe mer festivalvennlige albumet som dominerer. Det blir i alle fall jubling til «Kamikaze», «Accelerate» og «Silencer». Sundfør er som alltid introvert, blir ett med musikken, og ikke et ord ytres til publikum i løpet av de drøye halvannen timene på scenen. Elektropop til tross, den apokalyptiske stemningen forsterkes med oppbyggende lysshow og atmosfaeriske og svimlende instrumentale partier som bygges opp til crescendoer. Så letter stemningen med den forførende «Slowly», og publikum kan trygt danse igjen.
Med fuglekvitter starter nydelige «Sound of War» fra sistealbumet, og Sundfør toner det ned med akustisk gitar. Vekslende mellom album, piano og gitar, eller dansende – det er som alltid vokalen hennes som imponerer mest. Enten svøpt inn i det voldsomt instrumentale eller i de nedstrippede låtene – hver tone treffes med uanstrengt eleganse.
Siste låt – «Mountaineer» fra Music for People in Trouble – blir en spesielt mektig opplevelse, med en så intens innlevelse fra Sundfør at det er umulig å ikke la seg rive med.
Jeg kunne ønsket meg mer fra hennes siste utgivelse, men alt kan man heller ikke få. Når stemmen hennes danser uanstrengt mellom oktaver, er det uansett en uforglemmelig konsertopplevelse. En sterk avslutning på Piknik i parkens første dag.