Knitrende laken
Til deg som er redd og frykter hva som vil skje. Til deg som venter på en beskjed som kan vaere tung å baere: Ikke gå alene med din frykt.
Går det an å tenke seg frisk, når du har en arvelig sykdom?
Jeg har virkelig fått innblikk i noen useriøse aktører i alternativbransjen underveis i mitt sykdomsforløp. De kommer ikke til å få plass i min kronikk. Heldigvis har jeg også møtt seriøse medmennesker som utøver sitt yrke med den største medmenneskelighet og naerhet. Denne godheten har jeg opplevd både i det private og offentlige helsevesenet.
Foran en indre port
En dag sto jeg utenfor porten til et rehabiliteringssenter. Det var ingen fysisk port der, men inni meg et sted forsto jeg ikke hvordan jeg skulle klare å gå inn. Jeg sto der en stund. Forsøkte så godt jeg kunne å ta et lite skritt av gangen. Alene sto jeg der i nattemørket på høylys dag. Jeg forsøkte å svelge, men munnen var så tørr. Rundt meg ble alle lyder like støyende. Hjertet banket veldig raskt. Ingen betablokker i verden kunne regulere den angsten som kom.
Jeg så opp mot himmelen. Det var kaldt ute, og taxien hadde for lengst kjørt. Jeg lengtet etter en hymne som kunne trøste meg. «Hymn of the Cherubim» av Tsjajkovskij. Himmelen kom naermere, og jeg bøyde hodet. Nede på bakken lå det noen fjaer. Et tegn på at det hadde vaert en slåsskamp. Inni meg sloss jeg med alle følelsene jeg ikke kunne ta farvel med.
Jeg fant frem mobiltelefonen. Satte på meg øreklokkene og trykket på knappen. På-knappen. En stakket stund kunne jeg hvile i noe som var vakkert. Bare yndig og fredelig. Gud, jeg håper de har knitrende laken her, hvisket jeg. Det hadde vaert hvite, knitrende laken i noen av sykehusene jeg hadde vaert innom. Laken som var rene. De duftet ikke såpe, men satte i gang minner fra en svunnen tid. Noen vare og skjøre øyeblikk, som fortsatt holdt meg oppe i hverdagen.
Ikke alene, ikke kald
En lege på et universitetssykehus spurte om jeg var lei meg. Ja, svarte jeg. Men, ikke deprimert. Depresjon var noe annet, som jeg hadde kommet over. Tristhet over at ting ikke ble som jeg hadde håpet
og ønsket. Tristhet er en naturlig del av livet, men noen ganger kommer så mange vanskelige opplevelser så tett at det blir vanskelig å skille dem fra hverandre.
Hymne betyr lovsang. Det er noe vi kjenner fra kirken og gudstjenester. Jeg sto der i nattemørket på en høylys vinterdag og hørte på en hymne. Det var bare noen få skritt igjen til jeg var inne i varmen, men jeg våget ikke. Ikke ennå. Jeg måtte bare finne meg selv midt i alt. Kulden gjorde meg ikke noe. Jeg så opp mot himmelen igjen. Der kom det et fly. Jeg så navnet på flyselskapet på buken av flyet. La meg reise vekk for en stakket stund, tenkte jeg og pustet helt ut. Akkurat som en klok yogalaerer hadde laert meg.
Ingen står alene i dagslyset eller natte- mørket, sa hun. Vi kan alltid velge om vi vil snakke med noen eller ikke. Det å vaere høflig eller slå av en prat i kassakøen er en godt ting, mente hun. Hymnen fra englene kom sterkt ut av øretelefonene. Det var akkurat som om den svøpte meg inn i noe godt og vakkert.
Når mørket kryper inn i kroppen
Hvorfor hadde alt blitt så farlig den siste tiden? Det var så mye som hadde blitt smittet av angst, uro og bekymringer. Det eneste jeg hadde igjen som var rent akkurat nå, var mormors hvite, knitrende laken. Lakenene hun hang ute på snoren etter å ha kokt dem i en kjele i bryggerhuset. Når jeg krøp oppi sengen den dagen hvitvasken hadde hengt ute, var det som å ligge i et stort, hvitt sjokoladepapir. Gode barndomsminner å hente frem.
Mormor som sto og ventet på at solen skulle stå opp. Da hadde hun hvitvasken klar for snoren. Treklypene som var hjemmelaget, og som hun betraktet som sin lille skatt.
Livet er her og nå, ikke i morgen
På min reise innenfor sykehus og opptrening har jeg møtt mye frykt og redsel. Medmennesker som har grått i spisesal og i sykehussenger. Jeg har forsøkt etter beste evne å trøste og gi håp der mørket har kommet langt inn i kroppen. Det har også laert meg å gi lys til meg selv, slik at jeg kan skinne der mørket er hos meg selv, også.
Vi mennesker er alle små ladestasjoner. Vi lader oss selv og andre med håp og godhet. Det er når håpløsheten kommer at vi må vaere på vakt. Ikke la den få dager av våre dyrebare liv. Frykt kan reise sakte når vi først har fått den inn i livet. Jeg fikk hjelp på Modum bad til å håndtere frykten. Hos meg begynte den sakte å snike seg inn. Til slutt var jeg fanget i min egen kokong, og edderkoppen i nettet var meg selv. Jeg spant taggete tråder. Til slutt var det nesten ikke mer luft igjen.
Kjaere deg, som jeg har møtt som medpasient i Norges helsevesen. Til deg som er redd og frykter hva som vil skje, og til deg som venter på en beskjed som kanskje kan vaere tung å baere. Gå ikke alene med frykten din. Del den med noen som vil lytte til deg. Livene våre er her og nå, ikke i morgen eller neste sommer.
Får du en bekymring, så våg å utsette den noen timer. Min erfaring er at bekymringer blir mindre jo lenger vi våger å la dem ligge. Ofte kan bekymringer vaere noe vi har båret lenge og som ikke lenger er gyldig. De bare popper opp og forstyrrer oss. Det som har hjulpet meg, er å våge denne utsettelsen på noen timer. I mitt liv er det nå bare lov til å bekymre seg mellom klokken fem og kvart over fem på ettermiddagen.
Foran porten, gjennom frykten
Jeg tok noen forsiktige skritt fremover. Det var ikke så kaldt lenger. Så kom det en ansatt meg i møte. Du må jo ikke stå her ute og fryse, sa hun. Jeg så henne rett inn i øynene. Hun var hjemme der. Det gjorde meg trygg. Hun tok bagasjen min og sammen gikk vi inn på Landaasen rehabiliteringssenter.
Heng klesvasken din ut på snoren i hagen eller på tørkestativet. Ta inn knitrende, rene laken og dynetrekk som du kan legge på sengen. La mareritt og vonde drømmer bli vasket bort.
Lidelsen må aldri vinne over grunnstammen i livene våre.
Dedikert til alle dere i helsevesenet som så mitt redde hjerte.
Det hadde vaert hvite, knitrende laken i noen av sykehusene jeg hadde vaert innom. Laken som var rene. De duftet ikke såpe, men satte i gang minner fra en svunnen tid. Noen vare og skjøre øyeblikk, som fortsatt holdt meg oppe i hverdagen.