Stene i glasshus
Åpent og aerlig brev til Øystein Stene
Hvem er du som sier til 600 kvinner at deres kraft, mot og budskap er uviktig og feil?
Hvem er du som kan stille deg over 600 kvinner og belaere dem hvordan dette oppropet burde ha foregått? Hvem er du som plasserer deg i debatten som en allmektig og allvitende dommer?
Hvordan kan du si at de burde brukt #metoo smartere? Hvilken posisjon har du som gjør det mulig for deg å si det?
Hvem er du som kan tillate deg å si til 600 kvinner at de er mer innestengt nå enn før høsten 2017?
Hvordan er det mulig å si alt dette uten å reflektere over din egen maktposisjon?
Jo, fordi du er mann.
Hvorfor innleder du hele essayet med å understreke at du er feminist og hele livet har kjempet for like rettigheter?
Hvem er du som tillater deg å gå inn på en lukket facebookside hvor kvinner har lagt ut sine opplevelser med maktmisbruk, i den tro at det virkelig er et lukket forum?
Hvorfor gjør du et poeng i mediene av at du har fått tilgang til disse fortrolige historiene? Hvorfor har du behov for å lese det i utgangspunktet, hvorfor har du behov for å fortelle det videre?
Jo, fordi du søker makt.
Hvem er du som ønsker å beskytte dine egne kolleger som har fått varselsak mot seg, ved å si at maktmisbruk mellom laerer og student er et mindre problem på Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO)?
Hvem er du som mener at maktmisbruk i hovedsak er et problem mellom student og student og ikke laerer og student, når du selv har undervist, hatt regi og sittet som jury i opptaksprøver?
Hvordan våger du å si at dette ikke er en problematikk?
Jo, fordi du er mann. Fordi du er i posisjon.
Hvordan reflekterer du over din egen posisjon som laerer og forbilde for unge mennesker etter å ha ytret dette offentlig?
Hva skal du si når du møter nye studenter i høst? Hvordan skal du forklare at du som deres laerer har gått inn i det du vet er et lukket forum og lest deres fortrolige historier?
I høst kommer et nytt kull med skuespillerstudenter inn på KHiO. Din jobb innebaerer også å forberede dem på arbeidslivet etter studiet. Du har definisjonsmakt.
De hører på deg.
De tror på din fremstilling av virkeligheten.
De tror på din versjon av sannheten.
Fordi du er i posisjon.
Du kan ta ordet. Du blir hørt. Du blir regnet med. Du får førstesiden i Aftenposten kultur.
Fordi du har makt. Fordi du er mann.
Din posisjon er også #metoo.
Jeg skifter jobb neste sommer. Jeg går inn i en maktposisjon. #Metoo gjør meg nødt til å reflektere over mitt eget ansvar, og min makt. Det er et stort ansvar å vaere i posisjon. Det er et stort ansvar å sitte i din jobb og å sitte i min jobb. Denne makten må forvaltes. Vi må reflektere over hvorfor vi er i posisjon og hvordan vi skal håndtere det. Vi sitter i jobbene våre med tillit. Det innebaerer også et ansvar. Da må vi velge hvordan vi forvalter denne tilliten, dette ansvaret.
Vi kan velge å lytte fremfor å belaere. Vi kan reflektere over vår egen posisjon, vår egen makt og våre mulige feilgrep.
Hva bruker du denne muligheten til? Hva bruker du #metoos momentum til?
Jeg er glad du skrev artikkelen. Etter dette er #metoo blitt enda viktigere.
Med dette essayet har du selv skrevet deg inn #metoo. Og du har gjort deg selv til hovedperson og til det beste eksempelet på hvorfor vi trenger #metoo. Du har med din handling og dine holdninger tydeliggjort hvorfor kraften og styrken i bevegelsen var og er nødvendig.
Takk for at du med din holdning og din posisjon har vist oss at #metoo fortsatt trengs.
Du er eksempelet på hva #metoo har problematisert.
Kritikken din av #stilleforopptak faller gjennom fordi den er blottet for maktanalyse.
Du er mannen, makten og posisjonen.