Nei, Oslo har ikke et byvåpen
Merket som kalles Oslos byvåpen, bryter med alle regler.
Joacim Lund (Aftenposten 13. juni) og de fleste andre tar feil når de uttaler seg om Oslos byvåpen. Noe våpen har byen aldri hatt. Tidlig i 1300-årene fikk den et segl med St. Hallvard som motiv. Til Christiania-jubileet i 1924 ble det tegnet om og fargelagt ved byarkitektens kontor. Merket som kommunen i 2000 fastslo regler for i designhåndboken, er et seglbilde, en logo, et merke, et symbol eller et emblem, men intet våpen. Det bryter med alle heraldikkens regler.
Våpenets kjennetegn
Et våpen er et skjold med en eller flere stiliserte figurer, eller delt geometrisk i flere felt. Det har helst bare to tinkturer – fargene rødt, blått, grønt, svart eller purpur, og metallene gull eller sølv. Regelen (med unntak) er farge mot metall og ikke sammenstøt mellom to metaller eller to farger. Det viktigste er at et våpen defineres ved en beskrivelse, en blasonering, ikke en tegning. Et merke som ikke lar seg blasonere er ikke et våpen. Oslos fargerike segl er utestengt fra det gode selskap. Det er nesten umulig å blasonere uten å skrive en lang norsk stil. På byflagget som kommunen lanserte i 2000, er det anbrakt på blå flaggduk. Til forveksling ligner det 23 nordamerikanske delstatsflagg. De fleste statene må identifisere seg ved å skrive navnet med bokstaver.
Da kommunen innførte flagget, brøt de loven av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger. Den tillot bare å flagge med nasjonalflagget, det samiske flagget eller «av Kongen godkjent by-, herreds- eller fylkesflagg». Ordfører og byråd visste antagelig ikke bedre, men de utsatte seg for «bøter eller fengsel i inntil 3 måneder». Flagget de fant på, ville aldri ha blitt godkjent av kongen eller den han lot opptre på sine vegne, Riksarkivet. Loven om statlig kontroll av flagg og våpen er opphevet, og nå innfører de nye monsterkommunene og regionene «våpen» uten å søke råd fra heraldikere.
Kvernsteinen og pilene
Oslos nye merke, som et eller annet reklamebyrå har tatt seg godt betalt for, er en helt grei logo, utmerket på brevhoder og nettsider – et forenklet bilde av St. Hallvard uten andre attributter enn pilene og kvernsteinen og med en borgkrone over det runde seglet. Men noe våpen er det ikke, like lite som det kompliserte byseglet fra 1924.
Skal vi kanskje bevaepne byen? Det har vaert forsøkt før. Et brukbart forslag ble fremsatt i Morgenbladet 2. februar 1929 av Kaare Münster Strøm. Han mente at alle fylker burde få våpen til Olavsjubileet i 1930. Forslaget for Oslo beskrev han slik: «I blått en hvit møllesten gjennemstukket av tre gyldne piler». Strøms forslag er litt for innholdsrikt, og pilene og kvernsteinen burde ha samme tinktur. Enda bedre hadde det vaert å nøye seg med bare kvernstein eller bare piler. Det siste må ha vaert på tale da Oslo feiret jubileum i 1950 og skulle utsmykke Rådhuset.
I bystyresalen er veggene dekket med tekstiler vevet av Else Poulsson, et rødt klede med hvite piler. Bak talerstolen henger hennes billedteppe med St. Hallvard som hovedmotiv, og over ham svever to engler som baerer et blått våpenskjold med tre hvite piler. Samme motiv finnes på alle Rådhusets damaskduker, også de skapt av Else Poulsson. De er tett bestrødd med skjold hvor motivet er tre piler. Pilene finnes mange steder i Rådhuset, i festgalleriet som intarsia i bordplatene.
Til byjubileet i 1950 utga Oslo kommune Rådhuset i Oslo av Carl Just. Del 2, som utkom i 1952, tok for seg arkitekturen og den kunstneriske utsmykningen. I dette bindet har forsatsen, papiret mellom bokbindet og bokblokken, et rutenett med avvekslende mørke og lyse røde ruter. Motivet i de lyse rutene er et knippe av tre røde piler, i de mørke feltene en hvit kvernstein. Mønsteret bekrefter at mange var inne på tanken om å gi Oslo et byvåpen med kvernstein eller piler som motiv. Det gjenstår forskning for å finne ut om kommunen faktisk tenkte å formalisere skjoldet med pilene som et virkelig byvåpen. Else Poulsson skrev i Carl Justs bok fra 1952 at dukene hun utformet for Rådhuset, har «som bunnmønster våpenet med St. Hallvards tre piler».
Byvåpenet»
Merket som vi feilaktig kaller et byvåpen, har hatt en omskiftelig historie hvor figurene både er blitt feiltolket og har skiftet kjønn. Middelalderseglet avbilder St. Hallvard med et menneske liggende ved hans føtter. De slitte avtrykkene som er bevart, må ta skylden for at figuren etter hvert ble feiltolket som kvinnen Hallvard fra Lier ville forsvare. Erla Bergendahl Hohler påviste i en artikkel i Byminner nr. 1987 at figuren i virkeligheten var en kriger i brynje og våpenskjorte. Bildet fulgte en gammel tradisjon for å symbolisere seierherrens triumf, kjent fra antikken og senere i bilder av martyren som seirer over sin onde fiende. St. Hallvard med fienden under føttene var Oslos seglmerke helt til byen brant i 1624. Seglstampen overlevde brannen, og byrådet brukte den lenge i nyanlagte Christiania. Christian IV bekreftet i nye privilegier fra 1632 at «det forrige Oslo Byes Indsegl» fortsatt skulle brukes. I mellomtiden var det egentlige innholdet glemt. Bevisst eller bare misforstått – i senere versjoner ble hovedpersonen forvandlet til en kvinne, mens figuren ved hennes føtter stadig var en kriger i rustning. Kvinnen var enten Christiania personifisert eller lykkens gudinne Fortuna.
Da Karl Emil Döpler i 1892 tegnet en ny versjon, nå kalt et «byvåpen», visste man at hovedfiguren var St. Hallvard, som igjen måtte skifte kjønn. Men personen ved hans føtter gjennomgikk samtidig et motsatt kjønnsskifte til kvinnen han gikk i døden for. Döpler tegnet henne anstendig påkledd, men Børre Ulrichsen tegnet henne naken i 1924, og det har hun vaert siden. Hvis Oslo kommune skal beholde seglbildet som sitt viktigste merke, må kvinnen bli avløst av en kriger.
Velg det enkle!
Logoen som ble lansert 12. juni har fått ufortjent dårlig kritikk. Byen trengte en forenklet versjon av den gamle fra 1924. Men det er ikke et nytt byvåpen. Hvis det er et ønske, velg heller den helt enkle løsningen: I blått en sølv kvernstein.