Mediene har sviktet de unge
En urovekkende andel unge leser ikke nyheter, stoler ikke på dem og vet ikke hvor de selv står politisk. Det er vår skyld.
De gir blaffen. De er ikke interessert i politikk. En tredjedel av dem vet ikke engang hvor de plasserer seg selv politisk. Ikke er de interessert i hva som skjer rundt seg, heller. De leser lite nyheter, er ikke villig til å betale for dem og setter seg ikke i stand til å gjøre opplyste valg.
Ikke stoler de på mediene. De bruker heller sosiale medier til å orientere seg, selv om de ikke har den fjerneste anelse om hvordan nyhetene velges ut og presenteres for dem. Nå rakner alt, og de bryr seg simpelthen ikke.
Slik ser de unge ut – sett gjennom gamle, fettete redaktørbriller.
Bra, men dårlig
En helt fersk rapport fra Reuters Institute, produsert i samarbeid med Universitetet i Bergen og Fritt Ord, viser en bekymringsfull utvikling i det norske nyhetskonsumet. Det vil si, i det store og hele er situasjonen slett ikke så verst i Norge. Nordmenn er et nyhetselskende folk som leser mye aviser og har høy tillit til mediene sammenlignet med andre land, for eksempel USA, der mediene er mye mer politisert og polarisert. Der er nemlig også tilliten til mediene politisert og polarisert.
Presidenten hyller Breitbart og Fox og beskylder CNN, Washington Post, New York Times og Newsweek for å spre falske nyheter når de bedriver kritisk journalistikk.
Nylig publiserte Norsk medietidsskrift en studie fra Universitetet i Bergen som viste at det samme forekommer i Norge, om enn i en helt annen målestokk. Folk har en tendens til å vurdere medier de er ideologisk uenige med, som mindre objektive. Klassekampen-lesere har ikke all verdens tro på Dagens Naeringsliv og motsatt. Og når vi kommer lenger ut på fløyene, til Resett, Document og HRS, blir tilliten til tradisjonelle medier og politiske motstandere enda mindre.
I det store bildet ser det imidlertid ut til at de norske mediehusene har lykkes ganske godt. Stort sett prøver folk å få med seg nyheter. Tillit til avsenderne har de også, saerlig til NRK, TV2 og Aftenposten. Det er ikke bare aksjonaerene som er glad for det. Alle tjener på at befolkningen engasjerer seg i samfunnslivet.
Men vi skulle gjerne sett at unge ble engasjert i større grad, selvsagt. Det krever at de tilbys noe engasjerende.
Glem avisene, konkurrenten er søvn
«Vår største konkurrent er søvn», sa Netflix-sjef Reed Hastings forleden. Ikke norske medier, altså. Han sliter ikke med å engasjere unge brukere, for å uttrykke det forsiktig. Det samme gjelder Snapchat og Youtube. For det er ikke slik at unges mediekonsum har gått ned. Tvert imot konsumerer de mer enn noensinne, målt i tid. De konsumerer bare ikke det etablerte medier forteller dem at de skal konsumere.
Når vi vet at DN bare i liten grad klarer å engasjere Klassekampen-lesere, hvorfor skulle da eldre klare å engasjere unge?
Unge brukere har i størst grad omfavnet smarttelefonen. De har den hele, vide verden i sin hånd. I konkurranse med så mye fantastisk innhold klarer ikke norske medier å trenge gjennom støyen. Ikke i stor nok grad, i alle fall.
Norske medier er også tilgjengelig på mobilen, selvsagt, på Facebook og Twitter og Snapchat og ikke minst med egne mobilversjoner. Det er ikke problemet.
De gjør det bare ikke bra nok.
Pantertanter
Den norske mediebransjen har ikke ligget på latsiden i digitaliseringen. Kanskje skjønte vi ikke behovet for radikal endring tidlig nok, den gangen det fortsatt var mye penger i bransjen. Kanskje forsto vi ikke hvor grunnleggende det digitale skiftet skulle komme til å bli. Men mediebransjen har vaert en digital spydspiss. Det må det vaere lov å si.
Det har vaert kniven på strupen i ti år, og naken kvinne laerer å springe.
Når unge ikke konsumerer nyheter, gjelder det å springe enda raskere. Men det gjelder å løpe i riktig retning. Problemet er sannsynligvis temaene og formen. For hvor mange unge er egentlig interessert i de eldres verden? Hva er verd å trekke frem?
Det kan faktisk vaere – uansett hvor usannsynlig det enn måtte virke – at unge er interessert i andre ting enn mediefolk over 45 er.
Hvor mange unge er egentlig interessert i de eldres verden? Hva er verd å trekke frem?