Rettsløse laerere?

I Aftenposten 29. mai skrev lektor Clemens Saers om sin rettsløshet etter å ha blitt livsvarig skadet av en elev på Oslo handelsgymnasium. Han reddet trolig livet takket vaere en snarrådig elev, som siden fikk Carnegies heltemedalje. Skolen og Utdanningsetaten i Oslo motarbeidet ham.

Etter Saers’ nødskrik kom to innlegg fra skolen hans på trykk i Aftenposten, og intet fra Utdanningsetaten, til tross for at saken nå dreier seg om rettssikkerheten til laerere generelt.

Rektor Camilla K. Mehl skrev 29. mai. at den «tragiske hendelsen» fikk skolen til å skjerpe seg slik at de «aldri igjen skal oppleve noe liknende». Men hun skrev ikke et ord om den saken Aftenposten ba henne kommentere, nemlig Saers’ fortvilte situasjon. Likevel oppfordret hun: «Vi må møte hverandre med respekt.» Det var ikke ironisk ment, til tross for at hun vet at Saers har brukt flere hundre tusen kroner for å få arbeidsgiver til å vise respekt, men arbeidsgiver hverken vil eller våger.

7. juni valgte lektor Karoline Torkildsen å vende fokus mot Malkenes-saken og generell mangel på «god ytringskultur». Selv praktiserte hun ytringskultur ved å skjule at hun var ansatt ved Oslo handelsgymnasium og snu ryggen til sin egen arbeidsplass’ tragedie.

Skolen bekrefter altså at Saers ble utsatt for en tragedie, og at skolen håndterte saken dårlig. Likevel bruker Mehl og Torkildsen sin ytringskultur til å usynliggjøre en kollega som nesten ble drept i en skoletime og i fire år har varslet at han er i nød og trenger hjelp. De velger å skryte av at skolen «aldri» skal oppleve noe slikt igjen, og at de har «verdens beste jobb», mens de utmerket godt ved at Saers er livsvarig skadet og slett ikke har en god jobb.

Er det bare domstolen og offerets lommebok som kan skape rettferd? Eller kan skolebyråd Inga Marte Thorkildsen sørge for at lover og regler gjelder for Saers og alle andre laerere som utsettes for elevvold? Å streke opp forklarende linjer på et kart er en form for magi. Skjulte hemmeligheter åpenbarer seg. I Aftenposten 12. juni trekker Didrik Hvoslef-Eide opp Rådhusets hjelpelinjer for å forklare dets plassering. Kartet «kunne vaert et bilag til konkurranseprogrammet» for Nasjonalmuseets nybygg, mener han. Men ville de røde linjene hjulpet konkurransedeltagerne?

To blå linjer representerer «de forliste muligheter». Den ene