Det er på tide med et nytt byvåpen!

En naken, gravid, død og for øvrig hårløs kvinne har prydet vårt byvåpen i Oslo lenge nok nå.

Kvinnefronten applauderer en debatt om endring av byvåpen. Men må vi nødvendigvis ha et byvåpen som bygger på samme sagn?

St. Hallvard forsøkte å redde denne kvinnen. Det er heltemodig av han. Flere har påpekt at St. Hallvard utførte en uselvisk, solidarisk handling som vi ønsker at skal symbolisere Oslo.

Kvinnefronten er enige i at dette er gode verdier, som gjerne kan stå i front når vi skal vise frem Oslo. Men byvåpenet som vi ser i dag, er fra 1892, fornyet i 1924. Nå er vi i 2018. Vi skal ikke glemme historien, men vi må også vaere forsiktige med å usynliggjøre kvinners aktive deltagelse, og innskrenke henne til den passive kvinnen som blir forsøkt reddet.

Oslo kommunes byvåpen bør i tillegg til å vise historie, også vise hvilket Oslo vi ønsker å leve i. Å la en passiv naken kvinne ligge ved en manns føtter i Oslos byvåpen, er hverken en refleksjon av den tiden vi lever i, ei heller viser det noen form for ambisjon om å leve i et likestilt samfunn.

Vi utfordrer derfor Oslo kommune til å tenke helt nytt. Hva med å forene nåtid og fortid? Hva med å bygge videre på tanken om solidaritet og la kunstnere få utforme et nytt byvåpen? Ser med skrekk og gru at Rune Langnes i Aftenposten etterlyser salg av alkohol på Nesoddbåtene. Dette må for all del forhindres. Nesoddbåtene er et offentlig transportmiddel som mange hundre barn bruker hver dag. Disse må ikke utsettes for voksne som inntar alkohol.