Kompleks grøsser
Hypen rundt Hereditary har bygd seg opp siden Sundance-festivalen og er blitt sammenlignet med The Exorcist (1973). En bedre sammenligning er den trykkende uhyggen i filmer som Rosemary’s Baby (1968) og Don’t Look Now (1973).
Ja, Hereditary er skummel, til tider veldig skummel. Stemningen bygges opp over tid, og det som kjennetegner filmen best er det isende ubehaget og en krypende uro. Den urovekkende atmosfaeren forfølger deg i lang tid etter at du har forlatt den mørke kinosalen og gått ut i den lyse sommernatten. Et lite øyeblikk der var jeg villig til å tro på overnaturlig ondskap.
Noe er veldig galt
Hereditary starter som en familietragedie. Etter at familiens bestemor dør, begynner datteren Annie, spilt av en formidabel Toni Collette, i sorgterapi. Sorgterapiseansen er symptomatisk for filmen som sprer informasjonen sin i små drypp; en bisetning her, et bilde der.
Annie lager dukkehus med små tablåer fra sitt eget liv. I løpet av filmen blir de mer og mer groteske. Det pertentlige og detaljerte arbeidet viser et enormt behov for kontroll. Tittelen, som betyr arvelig, henspiller på latente mentale problemer.
Miniatyrene ser idylliske ut – mor, far, en sønn og en datter – selve symbolet på kjernefamilien, men alt er ikke perfekt. Noe er veldig galt med yngstedatteren Charlie (Milly Shapiro).
Brått brytes familieroen, alt fal- ler fra hverandre, og filmen endrer tone.
Kaotisk, intens og skremmende
Regissør Ari Aster har laget en ekstremt detaljrik debutfilm, både handlingsmessig og visuelt. Hereditary er en film det kommer til å bli skrevet analyser om med Freud, psykoanalyse og gresk mytologi som bakteppe.
Musikken er også en perfekt match. Det er vel få filmsjangre som er så preget av musikalske klisjeer som skrekkfilmen. Blir du
redd av en skrekkfilm hjemme i stuen, er et godt triks å skru av lyden. Colin Stetsons stemningsfulle og skummelt vakre toner spiller på andre strenger enn den klassiske bø-effekten. Musikken er med på å underbygge det kaotiske, og lydbildet er intenst og skremmende.
Marerittaktig terror
Hereditary er også en film som går langt bortenfor de klassiske skrekkfilmklisjeene. Aster er fullstendig klar over dem, han bruker dem, og han utvider dem. Filmen har sine bø-øyeblikk. En uskyldig klikkelyd får deg til å skvette høyt, men det er ikke bare det som gjør filmen så uhyggelig. Blandingen av et sorgtema med mental sykdom og overnaturlige elementer danner grunnfjellet i den marerittaktige terroren som etter hvert får utspille seg.
Toni Collettes fortvilelse er hjerteskjaerende. Hennes smerte er filmens nerve, og Collette gjør en av sine beste prestasjoner. Milly Shapiro er rett ut sagt skremmende, mens Alex Wolff, som tenåringssønnen, er imponerende. Disse tre kontres av Gabriel Byrne som den trygge, solide og rolige farsfiguren i en virvelvind av følelser og redsel.
Hereditary er en imponerende og kompleks debutfilm og en grøssende god skrekkfilm.