Tilbudet til transpersoner må styrkes
Norge er forpliktet til å gi transpersoner og mennesker med kjønns inkongruens og kjønnsdysfori høyest mulig oppnåelig psyk i skogfysiskhelsestandard. Denneforpliktelsen bygger på FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det samme kan man se av den nye likestillings- og diskriminering s loven, som også skal sikreretten til helse o grettent il privatliv uten diskriminering på grunnlaga v kjønnsidentitet.
Mennesker som opplever at det ikke er samsvar mellom egen kjønnsidentitet eller eget kjønnsuttrykk og fødselskjønnet, vil ofte ha behov for helsehjelp relatert til dette, og det er nå en betydelig økning i antallet som søker hjelp og behandling. Omfang og kvalitet på helsehjelpen har stor betydning for disse menneskenes levekår og livskvalitet. U likeformer for kjønns bekreftende helsehjelp kan vaere nødvendig helsehjelp, men i dag er det i praksis kun mennesker som får diagnosen transseksualisme som får et slikt tilbud gjennom det offentlige helsevesenet.
Bekymret for Rikshospitalets monopol
Arbeidet med å bedre helsetilbudet har pågått lenge, med stadig nye prosesser. En ekspertgruppe pekte for tre år siden på en rekke mangler og utfordringer på alle nivåer i dagens helsetjeneste. En av de viktigste konklusjonene var at flere mennesker enn de som har diagnosen transseksualisme har rett til helsehjelp.
Det er helt nødvendig at helse- og behandlingstilbudet styrkes, slik regjeringen også har lovet i flere år. Nylig kom en rapport fra en arbeidsgruppe i Helse Sør-Øst, som anbefaler et kompetanseløft lokalt, regionalt og nasjonalt, mer lokal og regional medvirkning i utredning og oppfølging, samt nye nasjonale retningslinjer. Det er riktige steg på veien. Men flere i arbeidsgruppen, deriblant FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, er bekymret over at Rikshospitalet fortsatt skal ha en monopolsituasjon på behandling.
Norge må også følge Verdens helseorganisasjon (WHO), som nå går bort ifra å behandle transseksualisme eller kjønnsinkongruens som en psykiatrisk diagnose, og i stedet inkluderer tematikken under seksuell helse.
Endringer må gjennomføres – nå
Det er ikke vår rolle å gå inn i de medisinske vurderingene eller hvilke kriterier som skal utløse mulighetene for hormonell og kirurgisk behandling. Men vi vet nok til å kunne si at det er vanskelig å forsvare dagens praksis, der alle individer som opplever kjønnsinkongruens skal gjennomgå en topptung psykiatrisk vurdering og ha en psykiatrisk diagnose for å få helsehjelp.
Det må nå gjennomføres faktiske endringer, og gis rom for at det finnes variasjoner i behov og variasjoner innenfor et helsetilbud og behandlingstilbud, og at helsehjelpen blir tilgjengelig for alle som har behov for den. For noen starter det med å bli møtt med forståelse i den kommunale helsetjenesten – hos fastlegen, ved helsestasjonen og skolehelsetjenesten.