Kvinnehistorie som pliktløp og feiring
To nye bøker belyser kvinnehistorien og fremveksten av den moderne feminismen. Men hvor ble det av kampviljen og motet i alle de nitide detaljene?
Kvinnehistorien er fortellinger om fantastiske skjebner og virkelig modige mennesker. Jeg er opptatt av den fordi det er en del av den skjulte historien.
Her møter du dem som aldri ble regnet med, men som likevel fløy krigsfly eller ble fotografer eller laget streik uten fagforening, dem som uten noen form for oppmuntring ble store intellektuelle eller forfattere – dem ingen forventet noe av, men som kjempet seg frem i lyset likevel, som sloss mot overmakten for rettferdighet og et bedre samfunn.
Den overskridende kampen
Jeg har lest to bøker som belyser den naere kvinne- og feministhistorien, og tenkt: Hvor ble det av det fantastiske, det overskridende i kampen?
Men kanskje det er for mye å forlange, at man skal lese Vi var mange og Norske kvinners liv og kamp og bli fylt av aerefrykt?
Kvinnehistorien er jo også fortellingen om endeløs lengsel etter et annet liv, som ikke ble oppfylt på mange generasjoner, om umuligheten av å drømme. Det er fortellingen om min oldemor, som ikke gjorde noe annet enn å få 13 barn, for deretter å forsvinne inn i historiens mørke uten et spor, fordi prevensjon, abort og utdanning ikke var tilgjengelig for datidens kvinner på samme måte som i dag.
To perspektiver
Å lese disse to gjennomillustrerte bøkene mot hverandre gjør det tydelig hvor like fremstillingene er. De har mange av de samme kildene og bildene og beskriver mange av de samme hendelsene og milepaelene.
Begge verk preges av det som gjerne er samtidshistoriens problem: Opplagtheter gjentas for lesere som antagelig har opplevd det selv, og det er vanskelig å skille store og små hendelser.
Det er usedvanlig detaljert, naermest fra vedtak til vedtak, fra lovendring til lovendring, fra urettferdighet til frihet, fra undertrykking til seier. Hver minste trefning om abortloven er med, kvinners kamp for prevensjon og mot porno beskrives i detalj, og vi kan lese om pornobål og grunnkurset i maskin og mek., flyulykken i Voronezj i august 1955 som kostet ti organisasjonskvinner livet og absolutt alle faser av den norske navneloven.
Jeg tenker at så viktig det enn er: Hvem kommer til å lese disse historiene, annet enn historikere og «menigheten»? Får vi kjenne storhetens sus gjennom tilsammen 600 sider norsk moderne kvinnehistorie?
Utfyllende historier
Disse to faktatunge bøkene utfyller hverandre, som to biter av et puslespill: Mens Vi var mange er en samling intervjuer med kvinnene som levde og skapte revolusjonen, altså en beskrivelse «nedenfra», er Norske kvinners liv og kamp en beretning i fugleperspektiv, hvor mange av de samme hendelsene og aktørene beskrives i tredjeperson.
Den ene beskriver store linjer og statistikk og er delt inn etter temaer som ekteskap og prostitusjon fra 1800-tallet og frem til i dag. I den andre følger vi feministene på 1970-tallet gjennom sa-
ker som kampen for likelønn, selvbestemt abort og barnehageplasser. Den naere kvinnesamtidshistorien beskrives også som vinnernes historie. Det er vanskelig å unngå, selvfølgelig, men problematisk.
Vinnernes tvil
Jeg har en favorittfilm om andre verdenskrig: Flammen og sitronen, som skildrer to danske krigshelter. Det geniale med denne filmen, i motsetning til de fleste andre krigsfilmer jeg har sett (og det er foruroligende mange), er at den skildrer de to hovedpersonenes tvil og usikkerhet. Ethvert menneske som står midt oppe i historien, mangler jo ofte både oversikt og fugleperspektiv.
Disse to historiene om feminismen og kvinnenes kår før i tiden er tydelig skrevet med fasit i hånden. Jeg vet at det er vanskelig, kanskje det vanskeligste, å åpne opp for all tvilen og usikkerheten de kjempende har følt på: I Norske kvinners liv og kamp er det veldig lite synlig, i Vi var mange kommer både humoren og tvilen litt bedre frem, den ville aksjonismen og beundringsverdige motet, de motstridende interessene og personkampene også.
Men jeg lurer fortsatt på: Hvordan er det å stå midt i kampen for en endring, uten å egentlig ane utfallet? Hvor skremmende og merkelig er det? Hva mister man underveis? Når alle detaljer ramses opp og kampen sees i ettertidens lys, kan det fort minne om pliktløp og feiring.
Kvinnehistorie er historie
Det er et annet aspekt med kvinnehistorien, som går inn i selve kvinnekampens mest sentrale spørsmål som sådan: Hvorfor skal vi ha en egen kvinnehistorie i det hele tatt? Må ikke de sterke kvinnene skildres inn i mennenes historie (av mange regnet som den «vanlige» historien)?
Svaret er opplagt: Uten bøker som disse to nye utgivelsene vil ikke en del mennesker og hendelser havne på det historiske kartet i det hele tatt.
Vi trenger dyptpløyende og drøftende og merkelige bøker om kvinnehistorien, men vi trenger også bøker som disse to, som markerer de små og store høydepunktene, og som minner offentligheten om at et stort arbeid for vår felles frihet ble utført for bare noen få år siden, av kvinner (og menn) som fortjener en hyllest.