Skriver gripende og surrealistisk om Syria-krigen
Fiksjon i fiksjonen
Rima henvender seg ofte direkte til leseren. Ganske tidlig i romanen sier hun følgende: «Du må ikke tro det er en roman du sitter og leser. Dette er virkeligheten, og jeg skriver for å prøve å forstå hva som egentlig har skjedd».
Underveis hører vi ofte at hun kommer til å fortelle oss mer om en bestemt person eller hendelse senere i boken: «Gutten jeg ikke visste hva het, har sin egen historie, men den må jeg fortelle deg en annen gang, for nå skulle jeg fortelle om det som skjedde ved veisperringen». Dette vekker nysgjerrigheten og skaper spenning i romanen.
Et annet litteraert grep er når Rimas opplevelser og observasjoner kombineres med hennes fantasier. Mens bombene flyr over hodet hennes, flyr også tankene i fantasiens verden. Noen steder gjør grepet at leseren kommer naermere Rima og hennes opplevelser, andre ganger oppleves det som unødvendig repeterende. «Dette stedet lignet kanskje litt på den verdenen Alice havnet i da hun plutselig befant seg i Eventyrland. Det har jeg vel sagt før. Men denne verdenen var ikke fargelagt, slik Eventyrland er.»
Et humanistisk prosjekt
Det jeg savner mest, er å bli bedre kjent med Syria. Det er ikke så mange skildringer av steder, landets historie eller den syriske kulturen som jeg hadde forventet. Man blir heller ikke klokere på Syrias konflikt av å lese denne romanen, slik man for eksempel laerer mye om Afghanistan ved å lese Khaled Hosseinis romaner Drageløperen og Tusen strålende soler.
Men det er heller kanskje ikke Yazbeks prosjekt. Det minner meg på 22. juli-filmen til Erik Poppe som riktignok er basert på en sann historie. Den gir en intens beskrivelse av ungdommens kamp for å overleve det ubegripelige, men gir oss ikke noe kontekst.
Hun som går handler ikke så mye om krigen i Syria, som om menneskene i den. Kampen for å overleve og erkjenne krigens banale grusomheter. Slik sett er romanen et humanistisk prosjekt som forhåpentlig kan bidra til et sterkere engasjement om Syria-krigen.