Arkitektur og materialkunnskap

Toppetasjen på det nye Nasjonalmuseet får glass istedenfor alabast. Alabast lar seg ganske enkelt ikke skaffe i det ønskede format og til dette formål. Heller ikke keramisk glass består testene. Arkitekt Klaus Schuwerk sutrer og sier at da vil han ikke vil komme til åpningen. Kjente han ikke disse materialenes begrensninger på forhånd?

Vi hadde nylig besøk fra utlandet og tok dem med på operataket. Bygget følger vakkert Bjørvikas opprinnelige reguleringsplan med skråning ned mot sjøen, selv om det nå drukner i andre «signalbygg» i området. Operaens slående, hvite form er likevel best på avstand

Snøhettas arkitekter insisterte på Carrara-marmor istedenfor hvit granitt. På naert hold skjemmes det av store grågule skjolder, enkelte av de sprø marmorblokkene er sprukket og avskallet, fugingen mellom steinene er oppsmuldret, med vanninntrengning og frostsprengning som neste stadium. Dessuten har rekkverket på bysiden mistet festebraketter og er brukket i sveisesømmene. Forfallet begynner å bli påtrengende.

Vedlikehold er ikke norske myndigheters store nummer, men når NRK-byggets hvite granitt står seg like bra etter 80 år, man må likevel spørre: Mangler enkelte av dagens høyt beundrede arkitekter elementaer materialkunnskap? Misfargingen av marmoren var et problem fra første stund, og styrken i steinen egner seg åpenbart ikke til formålet. Visste de ikke det?