Frank Rossavik: Sveriges statsminister står med ryggen mot veggen

Sveriges statsminister legger kampen for bedre integrering inn i sosialdemokratiets store fortelling. Det er dristig.

– Vi har gjort det før, mine venner, og vi skal gjøre det igjen!

Stefan Löfven sa det med ettertrykk, og noen hundre sosialdemokrater, samlet foran talerstolen under Järvaveckan forrige søndag, klappet.

Statsministeren siktet ikke til den knappe valgseieren som i 2014 ga regjeringsmakten til Socialdemokraterna og Miljöpartiet, med Vänsterpartiet som støtteparti i Riksdagen. Det er en minoritetsregjering som ikke engang har støtte fra en majoritet i parlamentet.

Löfven snakket om problemene i Sveriges mest utsatte områder med stor innvandrerbefolkning. Her hersker arbeidsløshet, sosial ulikhet, dårlig bostandard, uhelse, misbruk og høy kriminalitet. Politiet har definert 23 slike områder, de fleste i Stockholm, Göteborg og Malmö.

Problemene kan løses, forsikret statsministeren, akkurat slik de ble løst av arbeiderbevegelsen da mange svensker slet med eksakt det samme i det fattige Sverige, for 100 år siden.

Med ryggen mot veggen

Stefan Löfven står med ryggen mot veggen. Socialdemokraterna fikk 45 prosent av stemmene så sent som i 1994, 31 prosent i 2014 og ligger på 23 i en dårlig måling nå.

Löfven ble utledd av publikum i en TV-debatt om innvandring nylig. Det går mot valgnederlag i september. Høyrepopulistiske Sverigedemokraterna kan bli landets største parti.

Årsaken er naturligvis den store flyktningstrømmen til Sverige, saerlig i 2015 og 2016. Debattklimaet over Kjølen får det norske til å virke idyllisk.

Dagene før Löfven gikk på talerstolen, hadde Moderaternas leder Ulf Kristersson og Sverigedemokraternas Jimmie Åkesson stått der. Begge snakket bare om innvandring og integreringsproblemer. Det kunne ikke Löfven gjøre med troverdighet, for han gis jo ansvaret.

På den annen side kunne statsministeren heller ikke skygge unna ved kun å snakke om det som går bra i Sverige: lav ledighet totalt, sterk økonomi, krympende statsgjeld.

Satser på sosiale grep

Løsningen ble altså å legge problemene med innvandringen inn i sosialdemokratenes grunnfortelling, om Sveriges vei fra fattigdom til rikdom, «og vi skal gjøre det igjen!»

Om dette skal vaere melodien gjennom valgkampen, tar Löfven en sjanse, for motspørsmålet gir seg selv: Hvorfor har han tillatt å, naer sagt, importere et 100 år gammelt Fattig-Sverige?

Svaret er at Sverige tok ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Det er ikke noe å skjemmes over. Löfvens problem er at svaret nå står lavt i kurs, for det råder bred enighet om at det kom for mange, at problemene ble undervurdert.

Der Löfven er nå, har han lite å tape. I heldigste fall får statsministeren debatten litt inn i sosialdemokratenes spor. Man skal kanskje ikke avskrive den gamle fagforeningsmannen Löfven med sin stoiske ro og sitt lure smil riktig ennå.

Lover hard lut også

Statsministeren forstår at han ikke kommer langt bare med talemåter og sosiale grep. Han lover 10.000 nye politifolk frem mot 2024 og å utvise hatpredikanter «som drar unge ned i fordervelsen».

Er det for sent for Löfven? Det er det store spørsmålet, mener historieprofessor Lars Trägårdh. Han virker ikke spesielt optimistisk på sosialdemokratenes vegne.

Trägårdh har i flere år snakket og skrevet om to solidaritetsidealer, et gammelt med utgangspunkt i nasjonalstaten, et nytt med utgangspunkt i globale menneskerettigheter.

De svenske sosialdemokratene har flyttet tyngdepunkt mot det siste, mener han. Partiet driver politikk for religiøse, seksuelle, etniske og andre minoriteter, snarere enn for den jevne, svenske skattebetaler. Dermed har Sverigedemokraterna fått overta det nasjonale.

– Nasjonalisme slår alltid globalisme i en nasjonalstat, sier Trägårdh.

– Ingen brede reformer

Også Aftonbladets kulturredaktør Åsa Linderborg mener høyrepopulistene har «kidnappet nasjonalstaten», mest fordi sosialdemokratene ikke gjennomfører brede reformer som kommer alle svensker til gode.

Leder av fagbevegelsens tankesmie, Tiden, Daniel Färm, mener regjeringen leverer mer og bedre sosialdemokratisk politikk enn mange vil ha det til, men er enig med Trägårdh:

– Identitetspolitikk må ikke overskygge hensyn til storsamfunnet, ellers styrker man oppsplittingen.

Vil tilstrekkelig mange svensker tro på at Stefan Löfven klarer å avskaffe Sveriges problemområder? Det er et stort spørsmål. Et annet er om arbeidet for det vil oppfattes som et løft hele nasjonen har glede av eller som mer identitetspolitikk.

Der Löfven er nå, har han lite å tape. I heldigste fall får statsministeren debatten litt inn i sosialdemokratenes spor