Hvordan svare Russland?
Militaert sett er vår sikkerhetspolitikk ingen reell trussel mot Kola og bidrar ikke til økt spenning i nord.
Mine gode kolleger Julie Wilhelmsen og Kristian Lundby Gjerde argumenterer i Aftenposten den 21. juni for en alternativ sikkerhetspolitikk overfor Russland. Deres hovedanliggende synes å vaere at NATO og Norge gjør for mye avskrekking på bekostning av en mer forsiktig beroligelsespolitikk. Jeg er uenig.
La oss huske fakta: Russland fører en daglig krig i det østlige Ukraina. Det er over 10.000 drepte så langt, og de siste månedene er antall drepte nesten blitt doblet, ifølge FN. Russland foretar jevnlig undergravende virksomhet mot blant andre Ukraina, Bulgaria, Serbia og Makedonia gjennom hacking, manipulasjon, sabotasje og falske nyheter. I Montenegro forsøkte Russland seg på statskupp. Påvirkningskampanjene og hackingen rammer også vestlige land, som USA, Frankrike, Tyskland, Sverige og Norge. Kort fortalt: «Aksiomet» om at Russland forsøker å splitte Vesten, er ganske godt empirisk fundert.
Forsiktige vestlige mottiltak
I nord har Russland de siste årene bygget ut og forsterket basene sine, slik at de kan ta imot militaere kampfly. Russland avholder jevnlig større, uanmeldte militaerøvelser, i strid med internasjonale avtaler. De har brutt INF-avtalen om mellomdistanse kjernevåpen. I fjor høst utplasserte de kryssermissiler like ved norskegrensen med rekkevidde helt til indre Troms. De har også gjort flere simulerte flyangrep mot Vardø og Bodø den siste tiden.
Hva har så NATO svart med? Man har satt opp fire symbolske multinasjonale bataljoner i Baltikum og Polen. I tillegg har USA to-tre brigader som roterer i Europa. Øvelser av disse styrkene rapporteres til Russland i henhold til internasjonalt avtaleverk. Norge og NATO simulerer ikke flyangrep på russiske mål. Når Vesten hackes fra Russland, besvares det knapt. Man kan si mye om vestlige medier, men Vesten står ikke for noen sammenlignbar systematisk produksjon av løgner og forfalskninger overfor Russland. Vestens viktigste svar på Russlands voldsbruk i Ukraina er målrettede økonomiske sanksjoner – ikke militaermakt. Vestlige svar er altså ganske beskjedne og forsiktige sett i forhold til det Russland gjør.
Noen hundre US Marines er uproblematisk
Jeg kan vaere enig med mine kolleger i at basepolitikken fortsatt bør vaere utgangspunkt for dagens norske sikkerhetspolitikk. Men den er formulert med ett formål, nemlig å unngå at Sovjet/Russland får en legitim frykt for at allierte og norske styrker kan brukes i et forkjøpsangrep mot Kola. Ut fra dette vil jeg mene at noen hundre US Marines i Norge er helt uproblematisk, de utgjør ingen militaer trussel mot Russland. Det er naermere 600 km mellom Bardufoss og Murmansk i luftlinje. Skulle vi derimot utplassere en rekke amerikanske kryssermissiler i Finnmark, ville det stilt seg annerledes.
Til sammenligning har USA nå to bataljoner basert i Romania, og disse er vesentlig naermere russiske styrker på Krim enn US Marines er Kola. Men Russland har aldri klaget på disse. Kanskje Russland er mer aktive i Norge fordi de ønsker å nøre opp under norsk USA-skepsis? Militaert sett er uansett vår sikkerhetspolitikk ingen reell trussel mot Kola og bidrar ikke til økt spenning i nord. Det betyr imidlertid ikke at dialog og kommunikasjon med Russland fortsatt må prioriteres, selv når det synes håpløst. En fast militaer og politisk linje kan fint kombineres med dialog.