Naeringsministeren mater en myte
Trigget av Trine Eilertsen (26. mai) skriver naerings- og tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen 21. juni at det er verdiskapningen i det private naeringsliv som skaffer penger til offentlig velferd. Satt på spissen: Vi trenger å produsere mer møbler for å kunne tilby mer laererog pleietjenester. Det lyder ulogisk og er det. Hvis vi gjennom produktivitetsvekst frigjør arbeidskraft og tror at det er viktigere for livskvalitet i Norge å heve undervisnings- og pleiekvalitet enn å gi folk mulighet til å sitte i dypere sofaer, bør vi la den frigjorte arbeidskraften gå til laerer- og pleietjenester.
At dette krever inndragning av privat kjøpekraft gjennom beskatning, reiser problemer knyttet til rettferdig fordeling og skattevilje. Men disse utfordringene betyr ikke at produksjon i naeringslivet er verdiskapning, mens produksjon av offentlige tjenester er forbruk av naeringslivets verdiskapning.
Verdidebatt
Myten Eilertsen og Isaksen mater, stammer fra det faktum at menneskets fundamentale behov for mat, drikke, klaer og husly dekkes av naeringsliv. I den forstand har naeringsliv rang over offentlige tjenester. Men fundamentale behov er for lengst dekket i et overflodssamfunn som vårt. Det aller meste av det som kommer fra industridelen av naeringslivet i dag, kan umulig vaere like viktig for livskvalitet i Norge som det som utdannings-, helse-, omsorgs- og trygghetsinstitusjonene leverer. Isaksen bør våge verdidebatt og debatt om skatt i stedet for å kolportere falske økonomiske forestillinger.