Hat kjenner ingen grenser

Til damen på bussen som brølte til en mann fra Sør-Amerika om at det USA gjør for å stoppe innvandring, er forbilledlig, og at norske politikere bør gjør det samme. Dine hatefulle ord minnet meg om at rasisme, hat og intoleranse ikke kjenner noen grenser.

Her sitter du på en buss som går til Kristiansands mest flerkulturelle bydel. Når du brøler, er vi alle stille. Ingen klarer å reagere. Heller ikke jeg, og det skammer jeg meg for.

Oppveksten min i krigen på Balkan har laert meg aldri å tie mot urett, for stillhetens konsekvenser er store. Som barn kunne jeg ikke løpe eller sykle fritt. Landminene var overalt. Lekene mine gjemte jeg i skuddhulene, og når huset ristet av bombene, trodde jeg at det var vaskemaskinen som sentrifugerte.

Jeg vet hvordan det er å vaere barn som er alene og redd. Jeg ble forlatt da min mor skulle hente resten av tingene våre. Jeg husker redselen og forvirringen. Jeg tenker på alle barna som blir skilt fra sine foreldre på grunn av denne loven i verdens største demokrati.

Barna har ingen skyld i krigen og elendigheten. Det bekymrer meg at det er flere som deler dine holdninger, og dere skriker bare høyere og høyere. Hvor får du selvtilliten fra til å ytre slike hatefulle og innvandrerfiendtlige holdninger, og hvorfor har ikke vi andre mot til å si fra?