«Livet med uføretrygd blir en sosial ørken»
Å leve med vedvarende lavinntekt fordrer en kreativitet det er vanskelig å opprettholde over tid. Resultatet blir resignasjon og redusert egenverdi.
Livet på uføretrygd er ekskluderende, stigmatiserende og isolerende. Jeg har levd slik i flere år. Det er ikke et fett liv, men jeg vet at det finnes mange som får utbetalt mindre enn meg. Likevel: Selv det i overkant nøkterne SIFO-budsjettet tar ikke høyde for helserelaterte utgifter, og det er etter hvert ganske mange av disse som ikke dekkes av Helfo eller Nav. Dette får store personlige konsekvenser. Først og fremst blir det havregrøt til middag veldig mange dager. Hvis det i det hele tatt blir middag. Det er ikke det at jeg direkte sulter, men knekkebrød kan fort miste sin sjarm.
Jeg bor i Oslo. Jeg er vokst opp her, og jeg lever livet mitt i en by med svaert høye boligpriser. Det er nå tre år siden jeg mistet omtrent 11.000 skattefrie kroner årlig i bostøtte. Den beregnes nemlig av bruttoinntekt, og etter at uførepensjon ble til uføretrygd, økte bruttoinntekt og skattetrykk proporsjonalt.
Jeg er en av dem som ikke opplevde at utbetalingen fra Nav ble mindre av denne omleggingen, men bostøtten bortfalt selvfølgelig. Den var ganske viktig. Ca. tusen skattefrie kroner i måneden kommer godt med når jeg skal betale boliglånet, studielånet, husleie og forsikringer. Dermed ble utbetalingene mine i praksis betydelig redusert. For vi som lever på uføretrygd, har jo gjerne de samme utgiftene som alle andre. I tillegg, selvfølgelig, til pengene som går til medisiner, leger, betaling for kommunale tjenester, apotekvarer som ikke dekkes, kiropraktor, tannlege og smertebehandling i privat smerteklinikk med offentlig avtale. Det er dyrt å vaere syk. Også i Norge.
En sosial ørken
Mine venner er som dine venner, antar jeg. De vil gjerne sitte på en uterestaurant en lat sommerkveld, drikke vin og skåle for det fine vaeret. Eller nyte en øl på Festningen. De vil på Øyafestivalen eller de går på kino, kafé, bar … listen er lang. Og du gjettet det: Jeg blir aldri med. Jeg kan selvfølgelig ikke. Det er aldri penger til slikt.
Dette medfører en slags påtvungen eksklusjon og en lang rekke pinlige situasjoner. La det først vaere sagt: Jeg skammer meg ikke over å vaere syk, og jeg skammer meg ikke over å leve på fattigdomsgrensen. Den skammen lar jeg samfunnet ta ansvar for. Likevel er det jeg som blir stående i de vanskelige situasjonene som oppstår: Hytteturene jeg ikke kan bli med på. 17. mai-frokostene jeg ikke lenger blir invitert til. Nyttårsafteninvitasjonene har forresten også sluttet å komme nå.
Ettersom omtrent alle aktiviteter koster penger, blir livet med uføretrygd en sosial ørken, der det er langt mellom vannhullene. Jeg blir stående utenfor og kan ikke delta på de premisser som ligger til grunn i kulturen jeg er en del av. Når jeg er utenfor, fattig og ensom, da er det kanskje ikke så veldig vanskelig å forstå hvordan denne spiralen gir meg – og andre i samme situasjon, vil jeg anta – lavere egenverdi. For det er flaut å vaere ensom, det er pinlig ikke å ha råd, og det er et stigma ikke å ha en jobb.
Er det egentlig fellesferie?
Det er tema hver eneste sommer. Mine venner drar til hytta på Tjøme, ti dager til New York eller tar med seg unger til Thailand. Hva jeg bruker feriepenger på? Betale gjeld. Alltid. Fordi livet kommer med uforutsette utgifter; en vaskemaskin som ryker, en ekstra høy strømregning eller service på bilen som ble dyrere enn planlagt. (Noen av oss må ha bil, selv i Oslo). Disse utgiftene er det aldri plass til å sette av penger til i mitt månedlige budsjett, så jeg må bruke de muligheter jeg har: Feriepenger. Pengene som skulle gått til julegaver. Kredittkort. (Jeg vet like godt som deg at kredittkort er dyrt og dumt.) Dermed er pengene som – naivt nok – er ment for ferie og forbruk, forsvunnet i et stort hull, som til tross for dette ser ut til bare å spise seg større.
Dette fører selvfølgelig til eksklusjon fra helt vanlige fellesskapsopplevelser. Det heter til og med fellesferie.
Ingen liker å føle seg ekskludert. Jeg liker ikke å føle meg ekskludert. Det resulterer i en slags opplevelsesfattigdom. Opplevelser skaper minner, samtaletema, grunnlag for nye erfaringer, for
Jeg blir mindre verdt i et samfunn der alt koster penger og i et miljø der alle har råd til det.
vekst og de gir livet innhold. Opplevelser er grunnleggende, og opplevelsesfattigdom er derfor dramatisk. Uten opplevelser husker jeg ikke ukedagene fra hverandre, og det eneste som indikerer når en hendelse har inntruffet, er årstidene.
Avhengig av foreldrehjelp
Jeg anser tross alt meg selv for å vaere heldig: Jeg har ressurssterke foreldre som hjelper meg når det kniper; jeg trenger aldri miste nattesøvnen over økonomien, selv om jeg ikke har råd til noen ting. Jeg har laert hvilken utrolig luksus dette er. Jeg har også tilgang til et familiested, og dit kan jeg kjøre når jeg trenger avveksling. Det blir like fullt knekkebrød med brunost der som hjemme, men det er avveksling. (For dem som måtte lure: Som regel spytter pappa i så jeg har til bensinpenger. Hvordan det er å vaere økonomisk avhengig av far og 35 år, krever en helt egen kronikk.)
Den gjentagende utestengelsen fra fellesskapet år etter år gjør noe med egenverdet. Jeg er ikke lenger en av dere. Jeg er annerledes. Utenfor. Selv om jeg bidrar på dugnad i borettslaget. Selv om jeg gjør en frivillig innsats. Selv om jeg stemmer ved hvert eneste valg.
Som jeg tidligere har sagt, så skammer jeg meg ikke over min relative fattigdom eller min sykdom. Stigmaet og skammen tilhører samfunnet; ikke meg. Likevel er det jeg som tvinges til å kjempe for å beholde verdigheten i møte med stengte dører og krav om romslig økonomi. Jeg blir mindre verdt i et samfunn der alt koster penger og i et miljø der alle har råd til det.