Generaler, helter og en høne
Allerede da familiene som ble evakuert fra Arnhem etter slaget fikk vende tilbake til byen sommeren 1945, ble de overrasket over å finne filmfolk og soldater som laget film om slaget. Regissøren Brian Desmond Hurst mobiliserte veteraner fra slaget for å gjøre filmen så riktig som mulig. Skuespillerne fikk bruke sine personlige erfaringer i filmen. Den ble en stor suksess, og var i ti år etter krigen en av de mest populaere krigsfilmene. Bok (1974) av Cornelius Ryan og film (1977) regissert av Richard Attenborough. Filmen har en imponerende rollebesetting med blant annet Dirk Bogarde, Sean Connery, Gene Hackman, Anthony Hopkins, Robert Redford og Liv Ullmann. Den er tro mot den sanne historien, og viser de høyere offiserenes mangel på forståelse for situasjonen på bakken. Mange av scenene dukker også opp i Beevors bok. Miniserien fra HBO ble også vist på norsk TV. Serien følger et kompani fra et amerikansk fallskjermregiment fra D-dagen til krigens slutt. En av episodene forteller om Market Garden. Den gir et realistisk bilde av hendelsene, selv om ikke alt er helt etter historiebøkene. Oberstløytnant John Frost var en av de store heltene ved Arnhem. Tittelen på memoarene er åpenbart inspirert av A Bridge Too Far (hvor Frost ble spilt av Anthony Hopkins). Frost ledet 2nd Parachute Regiment, og oppdraget var å holde det nordlige brohodet i Arnhem i et døgn, før forsterkningene kom. I stedet ble det fire døgn, før de måtte gi seg. Frost forteller om soldatlivet sitt, ikke bare om uken i Nederland. Broen han kjempet forgjeves for å holde har senere fått navnet John Frost. (John Frostbrug på nederlandsk). «Det snør aldri i september, det må vaere fallskjermhoppere», sa løytnant Joseph Enthammer da han så alle de hvite flekkene på himmelen. Robert Kershaw har skrevet en bok om hvordan tyskerne opplevde Market Garden, det siste store slaget de vant under annen verdenskrig. En av de rareste bøkene om slaget er om høna Myrtle, som ble med eieren Pat Glover til krigen. Hun døde og ble begravet. Boken er skrevet i jegform av Gil Boyd, han ser krigen med hønseøyne. Den er vanskelig å få tak i. Men historien om Myrtle dukker opp i mange bøker og i filmen A Bridge Too Far.