Skremmende om kjernefamilien
problematikk og få det til å virke friskt og ferskt.
Det betyr ikke at situasjonene er spesielt finurlige, heller ikke intellektualiserte eller påtvunget poetiske. Isteden er hun brutalt konkret. Her er et eksempel fra andre akt, der far og datter utveksler minner og erfaringer med en seksualisert overtone.
«DATTEREN MIN: Alle døtre tenker sånn / Faren min har en pikk, tenker de plutselig. / Er den immun mot meg, tenker de videre.
JEG: Hold opp med det der.
DATTEREN MIN: Men det er sant! / Det kalles å vokse til. Å bli kvinne. Det er helt normalt, pappa.»
Karakterene er ikke selvstendige individer, de er representanter for oss alle. Det er ingen hemmeligheter som skal avdekkes eller en handling som skal følges. Isakstuen lar isteden sine rollefigurer gå inn i hverandres tankestrøm. Hun etablerer en rekke allmenne sannheter, som hun tvinger leseren til å ta stilling til. Alle døtre tenker sånn. Ja vel?
Det er ubehagelig, og ja, det er spennende.
Symptom for sin tid
Formen minner om den internasjonalt anerkjente Arne Lygre, som også er husdramatiker ved Dramatikkens hus. Hans karakterer ser seg selv utenfra, er bortenfor tid og rom og snakker sine egne sceneanvisninger. Både Lygre og Isakstuen skriver for en moderne teaterform, der skuespillerne er like mye seg selv som i rolle.
Slik sett er Isakstuen også et symptom på det nye, skandinaviske scenespråket, som etter hvert har beveget seg langt fra Henrik Ibsen. Likevel blir det interessant å se hva en regissør får ut av dette stoffet. Vil vedkommende klare å legge til et ekstra, scenisk nivå i et formfullendt lesestykke?
Det er uansett ingen grunn til å vente til 2019. Se på meg når jeg snakker til deg er et bevis på at skuespill også er til for å leses.