Studentene må laere seg å surfe kritisk
De er fanget på et digitalt informasjonshav. Og bare noen klarer seg.
En universitetsdebatt har gått over landet. Den startet 23. mars med vår kronikk «Studerer ikke studentene lenger?». Etter reaksjonene å dømme traff vi en nerve. Med bortimot 300.000 studenter i landets institusjoner for høyere utdanning er ikke det til å undres over.
Høyere utdanning berører mange mennesker, deres yrkesutsikter, deres identitet og livsutbytte, samt vårt lands intellektuelle og moralske nivå. Denne debatten vil derfor fortsette. Nå er tiden inne for en oppsummering.
Åpenbare kunnskapshull
Vår kronikk samlet seg om to hovedpunkter. For det første, etter mange års erfaring fra norske og utenlandske laeresteder, er det vår oppfatning at de norske studentenes arbeidsinnsats kunne vaert bedre.
Vi «kjefter» ikke på studentene, slik vi anklages for. Vi bare konstaterer: Oftere enn før møter vi åpenbare hull i kunnskapene, dårligere evne til å uttrykke seg klart og nyansert og svakere metodisk bevissthet om hva en akademisk tekst skal vaere. Vi har etterlyst mer erkjennelsesglede og iver. Og dypere bevissthet om hvor privilegerte norske studenter er for at de får studere naermest kostnadsfritt.
Vi har også reist spørsmål om følgene: Hvordan dette kvalitetsfallet kan påvirke den offentlige debatten og demokratiet i vårt utsatte land. Dette er nasjonale problemer som roper etter analyse.
Et omvendt vinglass
Vi skjaerer ikke alle over en kam. Tvert om. Vi understreker at mange studenter er gode – og at de som er flinke, gjerne er flinkere enn før. Men så legger vi til at det etter vår erfaring blir flere og flere som ikke henger med. De tilegner seg hverken den sakkunnskapen eller de ferdighetene som skal til for å lykkes i studiene.
Mange av dem møter personlige nederlag. De faller fra under studieløpet. Eller de gjennomfører uten å utvikle de analytiske ferdighetene som vi universitetslaerere forsøker å bibringe dem. De går ut i verden for dårlig forberedt på det internasjonaliserte arbeidsmarkedet som møter dem.
Fra å vaere institusjoner som virket sosialt utjevnende, mener vi å se at universitetene nå bidrar til at ulikhetene øker i samfunnet. Vi har brukt en metafor for å illustrere dette: Fra å vaere et vinglass med normal stett ser vi nå konturene av et omvendt vinglass. Dette poenget har gått de fleste forbi i debatten.
IT-studenter faller gjennom
I et system som er fiksert på gjennomstrømming av studenter – naer sagt til enhver pris – er ikke dette overraskende. Vi får en drift mot det lavest tenkelige multiplum for å drive folk gjennom. Dette har ikke våre meddebattanter vaert tilstrekkelig oppmerksomme på.
Med ett unntak: Nylig slo professor Kai Olsen fra Molde ned på denne nedadgående tendensen i kvalitet. Han satte navn på fenomenet: traktorsyndromet. Når du har et system hvor all produksjon dreier seg om kvantitative størrelser og gjennomstrømming, men hvor ingen kontrollerer om produktet virker, vil kvaliteten forringes – som ved traktorfabrikkene i det gamle Sovjet.
Vi har et slikt system på universitetene. De straffes økonomisk for å stryke folk. Da sier det seg selv at resultatet blir middelmådig. At alt nå blir «universiteter» forsterker denne tendensen.
Professor Olsen har observert hvordan flere og flere IT-studenter ikke får forventede jobber fordi naeringslivet selv begynner å teste studentene. Og ser hvordan kandidatene faller gjennom i den internasjonaliserte konkurransen.
Berøringsangst?
Vi noterer at flere har andre inntrykk enn oss. Men vi har også merket en tendens til å avspore debatten. Noen nevner at studentene øker i antall, at flere kvinner studerer, at studentene skriver mer, at det er mer kollokvieundervisning, og så videre.
Fair enough! Men dette er poenger på siden av det vi sier. Det stigende antallet innkommende studenter har ingenting å gjøre med hvor flinke studentene er. At flere kvinner studerer berører ikke vår påstand om at avstanden mellom gode og dårlige studenter øker.
Dessuten kan det stigende antall innkommende studenter hverken brukes som indikator på kvalitet eller på antall uteksaminerte studenter. Mange studenter (de fleste?) bruker mer enn normert tid. Noen forsvinner under studieløpet, de fullfører aldri. Hvorfor?
Vis oss at vi tar feil
Vi er klar over at vi bygger på egen erfaring fra samfunnsfagene og at vi ikke kan trekke slutninger om andre fag. Vi er også klar over at vi mangler tall som utvetydig underbygger inntrykkene våre.
Det finnes imidlertid tall. Pedagoger har samlet data siden gjennomstrømmingsreformens begynnelse. Vi er fristet til å utfordre dem: Vis oss at vi tar feil. Ta i bruk informasjonen som er samlet inn i løpet av de siste 15 årene til å demonstrere at inntrykket vårt ikke er representativt for helheten.
Men relater for all del analysen til vårt grunnleggende poeng: Universitetene er mikrokosmos i et samfunn preget av økende ulikhet. Mange unge sliter. Husk å ta med tall som viser hvor mange studenter som faller fra under studieløpet, hvor mange som fullfører på lengre enn normert tid og hvordan utviklingen har vaert over flere år.
Skaper skiller
Dette fører oss over i annet hovedpunkt i vår kronikk: Hvorfor er det så mange studenter som sliter? Hvorfor ser vi en økende forskjell i studentmassen? Årsakene er mange, naturligvis. Vi retter et kritisk søkelys på én av dem: de digitale laeringsplattformene.
Mange ser på dem som døråpnere til et univers av kunnskap. Det gjør vi også! Men vi legger til at disse plattformene ikke gir oss akademisk kunnskap direkte. De er først og fremst fantastiske portaler inn i et univers av informasjon. Brukerne må selv finne frem til informasjon som er relevant, og så må de omdanne denne til nyttig kunnskap. Begge deler krever ferdigheter. Og dersom disse ferdighetene er ujevnt fordelt mellom studentene, vil digitale plattformer virke skillende.
Vårt poeng er at digitale laeringsplattformer virker mer skillende enn mange skoleplanleggere har tatt inn over seg. De flinke studentene benytter seg av disse plattformene og de fantastiske mulighetene som ligger i dem. Universitetet i Oslo ønsker å opprette et elitestudium – et «honours-program» på bachelornivå – for dem.
Hangler gjennom studiene
Vi konstaterer imidlertid også at mange studenter ikke behersker disse hjelpemidlene. Istedenfor å fokusere og lese i dybden, surfer de bredt på nettet. Enkelte legger seg til hvile i de enkle løsningene som dette nettet tilbyr i hopetall. På nettets overflate finner de «factoids», upålitelig informasjon som gjentas ofte og dermed ses på som fakta som de kan spekke semesteroppgavene med.
Mange klipper og limer – uten hensyn til at de her tangerer det rene plagiat. De hangler gjennom studiene, men uten å
tilegne seg god paratkunnskap, dybde og tilstrekkelig med analytiske ferdigheter. De vil få store problemer i et internasjonalisert arbeidsmarked som krever begge deler. De vil utgjøre den digitale tidsalders lumpenproletariat.
Internettets svakhet
Vi påpeker her en alminnelig og alvorlig misforståelse: forestillingen om at «alt ligger på nettet», et tastetrykk unna. Få eller ingen av våre kritikere har tatt opp dette. Så vi gjentar: Vi hevder at på nettet ligger informasjon, men ikke kunnskap. Her ligger data, men hverken fakta eller innsikt.
Den nye teknologien øker informasjonsmengden. Samtidig øker den også behovet for akademiske ferdigheter: vitenskapsfilosofisk kunnskap, metodisk bevissthet, kildekritisk sans og evnen til å teoretisere, samt forskningsetisk ansvarsfølelse.
Enkelte studenter synes å leve sine liv i filterbobler. Noen er nesten ute av stand til å skrive og forme resonnementer. Enkelte har et konsentrasjonsspenn mindre enn Donald Trumps. Vi kan ikke se bort fra at dette også er produkter av de digitale laeringsplattformene. Og at vi ikke kan feie dette under teppet.
Offer for lette løsninger
Nettet kan meget lett føre til skrinn laering, saerlig for svake studenter. Vi må aldri undervurdere viktigheten av «paratkunnskap»: innsikter, teorier, fakta, referanser, påstander og argumenter vi har innforlivet i oss. Kunnskap som vi baerer med oss i hukommelsen.
Vi er rett og slett fristet til å ønske mer hardbarket pugg fordi dette gjør det enklere å mobilisere paratkunnskapen. Slik kunnskap er tankens råstoff. Den er frigjørende, den setter oss i stand til å navigere i en verden av et massivt og ofte skremmende overfladisk informasjonstrykk og økende postfakta-tendenser. Den gir oss holdepunkter i de store tradisjonene i menneskets tenkning og i vitenskapsteori.
Uten paratkunnskap blir studentene lett hjelpeløse barkebåter på et vilt hav av informasjon. De blir ofre for lette løsninger og brå, intellektuelle motesvingninger, fordommer og innskytelser.
Universitetene må rustes opp
Løsningen ligger ikke hos universitetene alene. Vi er i tvil om studentene får med seg tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter fra videregående skole. Mer filosofi der! Allerede her må grunnlaget legges for et intellektuelt og moralsk immunforsvar mot de lettvintheter og snarveier som dagens digitale laeringsplattformer frister med.
Men universitetene må følge opp. Det krever en gjennomgående opprustning av hele det høyere utdanningsløpet i Norge: et helt halvår med ex.phil. med vekt på tenkningens historie og problemer, innføring i vitenskapsteori og forskningsetikk og logikk med saklighetslaere; innføring i demokratiets etos og begrunnelse, innføring i kultursensitivitet, skrive- og bibliotekkurs. Vi trenger utdanning av egne lektorer med stolthet og aere i å undervise de nye studentene og en klar økning i kollokvieundervisning.
Kort sagt trenger vi et stoltere og mer tallrikt bakkemannskap. Når høstsemesteret kommer er vi tilbake med flere konkrete forslag.
Og hva kan studentene vente av professorene? Å bli utfordret. Bli sett. Få en dult til å intensivere erkjennelsesgleden. Hva er viktigere?