Forsberg skjøt Sverige til VM-kvartfinale
Alle mesterskap har sine trender til hva som kan gi fremtidig suksess. I den grad dette mesterskapet har gitt oss noe nytt, er det gammelt nytt, med Sverige som det beste eksempelet.
VM er renessansen for et stramt, strukturert forsvarsspill, et spill der en tåler å ha forsvarsspillere som taper sin lille kamp i kampen, fordi de fanges opp av et sikkerhetsnett. Med riktige avstander mellom hver lagdel, med korte avstander mellom den enkelte i hver lagdel.
Sverige er en gul og blå «klump», en sprettball du aldri får kontroll på når du først har kastet den. Denne klumpen er så massiv og så ugjennomtrengelig at selv de aller beste spillerne på de aller beste lagene har slitt med å få hull på den.
En sann klisjé
Å bli tatt ut på dette laget betyr at du har kvalifisert deg til å vaere en som mener at «vi er viktigere enn jeg». En klisjé? Ja, kanskje. Men i Janne Anderssons Sverige er det en sann klisjé. Du spiller ikke på dette laget fordi du er briljant som enkeltspiller. Du spiller fordi du er briljant til å vaere akkurat den ene delen i den store maskinen de fleste gode fotballag er.
Ingen stjerner? Jo, Andreas Granqvist er en stjerne. En helt uvanlig stjerne, en som trolig helst vil unngå å stå frem som akkurat det. Men en spiller som til de grader har vaert en leder når kampene skal avgjøres, som har gjort sin jobb så feilfritt, og i tillegg scoret viktige mål. Han får bare finne seg i å vaere en stjerne.
Emil Forsberg er en stjerne. En ving som selv noen av de største klubbene i verden er interessert i. En spiller som kan gjøre det lille ekstra, det uventede, det som skaper usikkerhet hos motstandere, selv om han akkurat i VM ikke har vaert på sitt beste – før i går.
En mann av få ord
Janne Andersson er en stjerne. En mann av få ord og av små ord. Men en trener som er blitt respektert av veldig mange gjennom ferden til VM, der de måtte passere «revesakser» som Nederland, Frankrike og Italia på veien. Respekten er blitt til kjaerlighet gjennom mesterskapet. Dette er et land med en enorm lagspill-kultur, en nasjon som mer enn de fleste andre vet å verdsette et kollektiv som fungerer.
Med Sverige får du ingen overraskelser. Det er ment som en kompliment. Alle motstandere vet hva de møter i form av system, struktur og spillestil. De faerreste greier å løse det. Svenskenes aller største styrke er at de får stort sett alle lag de møter til etter kampen å tenke at de har spilt en «møkkakamp».
Sveits er nummer seks på FIFArankingen, foran nasjoner som Frankrike og Spania. De har enkeltspillere som truet Brasil da de møttes i gruppespillet. Mot Sverige stanget de forgjeves og hadde sjelden ball naer det svenske målet.
Det er ikke tilfeldig. En undervurdert egenskap i det blågule forsvarsspillet er et styrespill. Vi er vant med at den spilleren som presser ball skal gjøre sitt ytterste for å vinne ball. Sverige tenker også sånn, men ikke alltid.
Pippis filosofi?
Ganske ofte ser vi den naermeste spiller til ball ikke ta korteste vei frem. I stedet presser han skrått. Hensikten er enkel – få ballen dit det rammer dem minst. Det betyr enten vekk fra eget mål, eller til områder der de er i overtall og der sjansen for å vinne ball er større enn hvis de hadde forsøkt det samme umiddelbart. Det er kløktig, og det er effektivt.
Vant de fortjent? Definitivt! Kan de gå enda noen hakk? Ja, jeg mener bestemt det. Kanskje tenker de som Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg helt sikkert jeg kan klare».
Tankene går tilbake til noen glohete dager i USA for 24 år siden, sist Sverige var i en kvartfinale. Da satt jeg på tribunen i et drama som sendte svenskene til semifinale. Dette laget har mye av det samme. En lugn, kalkulert trener med et smart plan. Solid fysikk og stram struktur.
Men mest av alt en moral og en enhet som så langt peker nese til alle som hevder at man trenger superstjerner for å gå langt i et VM. Det holder lenge med at det er LAGET som er superstjernen.
Tankene går tilbake til noen glohete dager i USA for 24 år siden