Olaug Nilsen: Jeg ofrer sønnen min for et politisk mål

Olaug Nilssen mener hun ofrer sønnen sin med boken Tung tids tale, som nå blir teater. Men at det er verdt det.

Det er pusten jeg kjenner det på. Den setter seg liksom fast.

Olaug Nilssen legger hånden på brystet. Hver dag tar hun en pille mot angsten. Likevel kommer den med ujevne mellomrom. Som i fjor, da hun skulle holde foredrag ved Den nasjonale scene i Bergen. Kvelden før ble det plutselig vanskelig å fylle lungene ordentlig.

– Jeg måtte bare melde avbud. Det er kroppen som ikke klarer omsorgsjobben for et alvorlig sykt barn. Den er så mye i alarmberedskap, hele tiden klar til å gripe inn. Når det samtidig blir for mye i hodet, har den ikke andre måter å reagere på.

Hun puster dypt noen ganger. Inn gjennom nesen, ut gjennom munnen.

– Jeg kjenner faktisk at pusten setter seg litt fast når jeg snakker om det.

Bilen som svinger seg innover mot Bergen sentrum kunne ikke blitt mer norsk middelklassefamilie: svart Ford S-max, nesten grå av støv fra sommertørre veier. «Veldig skitten bil, både på utsiden og innsiden», ifølge signalementet hun har gitt på melding, sammen med en emoji som skjaerer tenner.

Bare en uvant seleanordning i baksetet avslører at familien ikke er helt A4. Den er laget for barn som har vokst fra fempunktsseter, men som trenger noe det er vanskeligere å komme seg løs fra enn et vanlig sikkerhetsbelte.

Frykten for å slå tilbake I 2013 brukte Nilssen for første gang sine erfaringer som mor til et autistisk barn som forfatter, i teaterstykket Stort

og stygt. Selv om det ikke var direkte selvbiografisk, kjentes det utleverende nok til at mannen hennes ikke ville se oppsetningen. I fjor kom den Bragepris-vinnende romanen Tung tids tale.

Der er det gjenvaerende laget av fiksjon løvtynt.

Nilssen skriver åpent om hvordan sønnen gradvis mister både språk og ferdigheter fra treårsalderen og lukker seg mer og mer inne i seg selv. Han som to år gammel sang Mikkel Rev så feilfritt i barnevognen at hun ble flau av de rosende kommentarene fra andre mødre, og som etterpå smilte stolt og glad til foreldrene.

I romanen forteller hun om utmattende runder med det hun har opplevd som et uforstående byråkrati. Om kjaerlighet til sønnen, og om de vanskelige følelsene. Frykten for å slå tilbake når barnet ditt slår deg. Om sykmeldinger og angsten som kom krypende.

Til høsten settes teaterversjonen opp på Det norske teateret i Oslo og landet rundt med Riksteateret. I forberedelsene har Nilssen vaert med på øvelser over høyttalertelefon, for å svare på skuespillernes spørsmål om hennes og sønnens virkelighet.

– Hvordan blir det å se «seg selv» på scenen?

– Det har jeg faktisk ikke tenkt på. Jeg ser på hele dette prosjektet som en politisk bevisstgjøring. Selv om jeg har tatt noen fiksjonelle grep, står jeg for at dette er ham og meg. Skulle jeg ha diktet det opp, ville den politiske verdien vaert mindre.

– Men snakk om å se seg selv utenfra?

– Jada. Det kan godt hende det kjennes ubehagelig når jeg sitter der.

Hun ser ut som hun tenker gjennom det for aller første gang.

– Du er blitt en politisk forfatter?

– Denne boken er i hvert fall ment politisk. Det har vaert vanskelig for meg tidligere å vaere så alvorlig. Jeg har heller funnet det skakke og skjeve i alle ting. Men her snakker jeg om noe det ikke er så lett å spøke med.

Joggesko og crocs «Det er fristende å avfeie debutant Olaug Nilssens «roman» som det reneste vås» skrev Dagbladets legendariske kritiker Øystein Rottem da Nilssen ga ut Innestengd i udyr i 1998, bare 19 år gammel.

– Jeg husker den, altså. Jeg synes jo ikke det var vås. Men jeg var veldig ung, forfatteridentiteten min ble formet uten at jeg visste hvem jeg skulle vaere og hva jeg var opptatt av, sier hun.

Før det store gjennombruddet med

Få meg på for faen i 2005 hadde hun rukket å skaffe seg et ry som original essayist og kritiker, blitt kåret til en av landets ti beste forfattere under 35 år, og startet det litteraere tidsskriftet Kraftsentrum. «Minst 30 prosent av tekstene skal vaere skrevet på bokmål, og minst 20 prosent skal vaere skrevet av menn», lød en av statuttene.

Nilssen ble en helt for målsaken da hun sa nei til anmelderjobb i Dagbladet fordi avisen krevde at hun la om til bokmål. Hun blogget om skrivingen – saers nyskapende rundt århundreskiftet. Humoren, lekenheten og det «vestlandske tvisynet» var hennes kjennemerke.

– Nå føler jeg meg mer hjemme i en bergensk kranglefanttradisjon, sier hun tørt, på vei fra parkeringsplassen gjennom gatene mot byens litteraturhus.

Fremme ved kafébordet i Litteraturhuset dras samtalen ofte mot temaer som offentlige utredninger om forskjeller i det kommunale hjelpetilbudet, og alternativbransjens utnyttelse av fortvilte foreldre. Eksperimentelle korttekster har de siste årene måttet vike for engasjerte leserinnlegg i Bergenspressen om spesialskolen Tveiterås’ fremtid.

Andre ting har også måttet nedprioriteres.

– Jeg bryr meg nesten ikke om utseendet lenger. Jeg går gjerne på butikken