Helene Skjeggestad:

Ammepoliti, gravidpoliti og nå også fødepoliti. Nå må norske mammaer ta seg en pause.

Ammepoliti, gravidpoliti og nå også fødepoliti. Norske mammaer må ta seg en pause.

«Jeg har liksom ikke født.»

Damen foran meg slo ned øynene i skam. Ja, det var skam. Hun, som hadde holdt ut et langt svangerskap, gjennomgått en dramatisk fødsel som endte med hastekeisersnitt, sto foran meg og skammet seg.

Jeg var barnløs og skjønte absolutt ingenting.

Et hastekeisersnitt senere forstår jeg henne. Skuffelsen av å ha blitt snytt for en fødsel, slipper ikke taket. Og er det ikke litt skam over ikke å ha klart det kvinner «alltid» har klart også? Hvor kommer disse irrasjonelle følelsene fra?

Myter

A-magasinet skrev i går om den internasjonale keisersnittepidemien. Og mangelen på den her til lands. Ifølge fagfolk er «too posh to push»gruppen så liten i Norge at den knapt kan regnes med.

Dette er en ekte gladsak som knuser myten om at norske kvinner «bestiller seg keisersnitt». Og godt er det, keisersnitt er ingenting å trakte etter.

For mor er det ikke en «enkel løsning uten arbeid», men en stor bukoperasjon.

Det gagner barnet å kjempe seg ut av fødselskanalen. Bra for å få i gang melkeproduksjonen er det også. For ikke å snakke om den første «hud mot hud»-kontakten mellom mor og barn, som er så bra for barnets tilknytning.

Saken viser også at Norge har et strengt system for å innvilge keisersnitt. Slik skal det vaere. Keisersnittdebatten er ikke en avlegger av abortkampen. Idet man bestemmer seg for å baere frem et barn, bør det ikke vaere en overraskelse at utgangspunktet er at barnet skal ut på den best mulige måten for ungen.

Skam og skuffelse

Tallene er en gladsak, men dét er ikke fortellingene fra kvinnene i historien. «Du skal føde naturlig, skrikende i smerte, og hvis du ikke vil det, så er du en som tar snarveier og jukser – litt sånn Hollywood.

Det minner om shaming», sier Marianne Jemtegård (39).

Dette utsagnet er lett å avfeie som nettopp «too posh to push». Men det er mer interessant å ta utsagnet på alvor.

I researchen til denne kommentaren spurte jeg i en gruppe på over 2000 keisersnittmammaer på Facebook om de følte skam over å ha tatt keisersnitt. Over 70 svarte. To ting skiller seg ut: 1) Det er ingen samstemt systemkritikk å spore, og 2) en stor andel, men langt fra alle, føler på skam og skuffelse – selvpåført og fra andre som står dem mer eller mindre naer.

Utfordringer

Helsevesenet gjør mye riktig. De bruker ressurser på å overbevise bekymrede mødre om at vaginal fødsel er det beste – og de lykkes i stor grad.

De må likevel se naermere på hvorfor det er store regionale forskjeller i praksisen. Forskjellene er med på å undergrave troverdigheten i avslag og innvilgelse av keisersnitt. Det bør også vaere en levende medisinsk diskusjon om hvorvidt flere hastekeisersnitt egentlig burde vaere planlagte.

Så til noe mindre konkret, men vel så viktig. I den fødselsforberedende fasen kommer en av vår tids største utfordringer frem: Man ønsker å kontrollere alt og kan google det meste. Medisinsk autoritet er ikke hva den engang var.

Når dette møter en fødsel, som alltid er uforutsigbar og risikofull, oppstår det selvsagt spørsmål og bekymringer.

En siste utfordring til helsevesenet er derfor å bli bedre på rådgivning både før og etter fødsel. For eksempel har jeg aldri sett snurten av en fødselssamtale.

Er det mulig at i jakten på å luke ut de som er «too posh to push», så har man skambelagt en av de bokstavelig talt mest livgivende operasjonene som finnes?

Kvinner er kvinner verst

Det offentlige helsevesenet bør gjøre noen justeringer, men som min høyst uoffisielle undersøkelse viser: Det er ikke der skammen og skuffelsen i hovedsak stammer fra. Det er fra andre kvinner og fra en selv.

Aldri er det mer tydelig enn i spedbarnsperioden. Ingen annen periode i livet er preget av mer usikkerhet, hormoner og kontraster mellom forventninger og virkelighet. Kvinner har alltid delt råd og bekymringer, men med digitale fora er det blitt mer og tydeligere. Og i jakten på de gode svarene, trer det frem et uoffisielt mammapoliti, et ammepoliti og et fødepoliti som vil forsvare egne avgjørelser og prestasjoner ved å rakke ned på andres.

Mammaskammen, der altså. Et dystert kapittel i likestillingskampen. Men hva kan man gjøre?

Heldigvis flere ting.

Eget ansvar

Temaer rundt fødsel og småbarnsperioden hører hjemme innenfor seriøse rammer. Dette er for viktige temaer til at de bare skal diskuteres på internettforum. Da kan man for eksempel knuse myter som at «kvinner bestiller seg keisersnitt». Fakta er en av skammens verste fiender.

Det samme er normal folkeskikk. En jordmor skal ikke si at keisersnitt er pysete, og hvis en svigermor mener at «man ikke har født hvis man har tatt keisersnitt», kan hun bare holde kjeft.

Men all den tid man ikke kan bestemme hva andre skal si, er det først og fremst ens egen reaksjon man rår over. Skammens hovedfiende er bearbeidelse. Norske mammaer som føler på en skam, må først og fremst selv kreve en pause – fra andre og fra seg selv.

Det er lettere sagt enn gjort, tro meg. Men å takle motgang og motstand – og det uforutsette – er også en egenskap som må trenes opp. Og da er det lov til å be om trenere. Enten andre kvinner som har klart det, eller profesjonelle som har dette som jobb. Jeg skal i hvert fall bestille meg en fødselssamtale.

Da vil man trolig se det åpenbare i denne saken, best sagt av en de kommenterende keisersnittmammaene: «Null skam her! Bare glad jeg fikk hjelp og at sønnen overlevde.»

Mammaskammen, der altså. Et dystert kapittel i likestillingskampen. Men hva kan man gjøre?