Fra fransk ghetto til VM-arena

VM-stjernene Kylian Mbappé og Paul Pogba gir Parisforstedene et nytt ansikt. I kveld spiller Frankrike seminfinale.

Kylian Mbappé og Paul Pogba vokste opp i områder som oftest forbindes med fattigdom, opptøyer og radikalisering.

Gresset er grønt, de monumentale takkonstruksjonene er hvite, ellers er nesten alt blått på den mektige VM-arenaen i Russlands nest største by.

Det er her det franske landslaget i kveld skal ta seg til neste helgs VM-finale ved å slå Belgia.

Da «Les Bleus» trikset og lekte seg gjennom oppvarmingen mandag kveld, var det som i en helt annen verden enn gatene og løkkene i forstedene rundt den franske hovedstaden. Gatene hvor mange av stjernene spilte fotball for første gang.

Oppmerksomheten fra kameralinser og reportere i VM er nesten utelukkende positiv når laget gjør det så bra. Hjemme i forstedene vet imidlertid innbyggerne at det sjeldent er godt nytt når mediene viser interesse for bydelene deres.

Det var der politiet i 2015 jaktet terrorister etter de blodigste angrepene i landet siden 2. verdenskrig. Amedy Coulibaly, terroristen som drepte fem på et kosher-marked samme dag som Charlie Hebdo-angrepene, var fra Juvisy-surOrge.

I Russland er imidlertid det franske laget fullt av stjerner fra hovedstadens banlieue-er. De vil vise et annet ansikt av områdene de er fra enn det som vanligvis presenteres.

Mbappé (som ikke deltok på mandagens trening, men skal vaere kampklar), Pogba, Blaise Matuidi og N’Golo Kante lekte alle i gatene i Île-de-France, regionen med Paris og omegn – som er hjemmet til 12 millioner franskmenn.

På statistikker over arbeidsledighet, kriminalitet og hvor mange som fullfører skolegangen, kommer områdene rundt hovedstaden stort sett betydelig dårligere ut enn landsgjennomsnittet.

Det finnes imidlertid en arena hvor forstedenes overgår alle andre. Ifølge ESPN var 27 prosent av spillerne i den franske toppdivisjonen i 2015 fra Stor-Paris, som også er representert av Benjamin Mendy, Alphonse Aréola, Presnel Kimpembe og Steven N’Zonzi i VM-troppen.

Miljøet som skaper enerne

Arsène Wenger beskrev en gang området som nest best i verden på å få frem toppspillere. Bare brasilianske Sao Paolo er bedre, ifølge den mangeårige Arsenalmanageren.

Paul Pogba har forklart hjemtraktenes suksess med at det for mange barn og unge er fotballen som er hele tilvaerelsen. Det er leken og spillet med ballen som er alternativet til å drive rundt i gatene og havne i dårlige miljøer.

Spillerne som slår gjennom er gjerne atletiske, tekniske og aggressive. Kampene spilles på små baner med få spillere på hvert lag. Det er yngre og eldre om hverandre, skal du lykkes må du vaere rask i beina og i hodet.

Siden nivået er skyhøyt, og det er mange store talenter på et lite område, holder treninger og kamper et nivå som er gull for utviklingen. Selv i de fattigste bydelene får små klubber offentlig støtte til å ansette kvalifiserte trenere.

Symbolet som mistet sin kraft

Da dagens trener, Didier Deschamps, løftet VM-trofeet som kaptein på hjemmebane i 1998, ble laget raskt et symbol på det nye, multikulturelle Frankrike.

Black, Blanc, Beur (svart, hvit og et ord for franskmenn med arabisk bakgrunn) ble synonymer med Les Bleus, men håpet om at VM-gullet skulle forandre et samfunn hvor motsetningene ble stadig større, viste seg raskt å vaere ønsketenkning. Til tross for dette mener Christian Karembeu, som var med på laget i 1998, at dagens stjerner kan spille en viktig rolle i det moderne Frankrike.

– Selvsagt, målet for idretten vår er å forene og vise solidaritet med hverandre. Fotballen har et godt budskap, den kan slåss for respekt og mot diskriminering, sier han til Aftenposten.

Verdensmesteren er stolt over det laget hans fikk bety den gang, men sier det er viktig fortsatt å kjempe for verdiene det symboliserte.

Større motsetninger

Bare fire år etter VM-triumfen fikk Jean-Marie Le Pen fra ytre høyrepartiet Nasjonal Front 17 prosent av stemmene i den første runden av presidentvalget. Han hadde tidligere klaget over at for mange på landslaget hadde multikulturell bakgrunn.

I 2005 ble det erklaert unntakstilstand etter at det brøt ut opptøyer mange steder i og rundt Paris, blant annet i Saint Denis, bydelen hvor nasjonalarenaen Stade de France ligger og VM-gullet ble sikret.

Over 8000 biler ble påtent i protestene mot det lokalbefolkningen mente var politivold og -diskriminering av minoriteter.

Hundrevis av millioner kroner ble i etterkant investert for å utjevne de økende forskjellene, men utviklingen har vist seg vanskelig å stoppe og forskjellene ser bare ut til å bli større.

I fjor fikk Marie Le Pen en tredjedel av stemmene. Hun har sagt at «når jeg ser på Les Bleus, så kjenner jeg ikke igjen Frankrike eller meg selv».

Landslaget slet i årene etter EMgullet i 2000 med et stadig dårligere omdømme. Bunnpunktet ble nådd under 2010-VM, da Nicolas Anelka ble sendt hjem fra Sør-Afrika etter en krangel med trener Raymond Domenech. Resten av spillerne streiket i protest, noe som ble svaert dårlig mottatt i hjemlandet.

Anelka ble for mange symbolet på fiaskoen, og forstadsguttens bakgrunn ble ofte trukket frem som en del av forklaringen.

Nå håper barn og unge på løkkene i Pogbas Lagny-sur-Marne og Mbappés Bondy at deres store helter skal gi folk et nytt bilde av deres nabolag.

Om et nytt VM-gull vil føre til varige endringer i det franske samfunnet, det gjenstår imidlertid å se.

Kilder: The Economist, Guardian, New York Times, ESPN