Jens Petter Sooth Schive

Min første lekekamerat og gode venn, Jens Petter Sooth Schive, døde i Stockholm den 30. juni. Han var eneste barn av Kari Sooth og Jens Schive og skulle snart ha fylt 80 år.

Jens Petter og jeg møttes første gang i sandkassen under tilsyn av hans mormor. Vi bodde den gang på Lidingö i Stockholm. Både hans og mine foreldre var flyktninger der under annen verdenskrig. På tross av krigens skygge var vår verden lys og himmelen alltid blå.

Vi danset begge ballett og den 7. mai 1945 fikk vi sammen oppleve fredens gledesrus fra toppetasjen i Den norske legasjonen. Som diplomatbarn kunne Jens Petter levende fortelle om overdådige middager hos maharajaer i India og om mer dystre middager i Moskva under den kalde krigen. 12 år gammel mistet han sin mor i India.

Jens Petter tok artium ved Berle skole hvor vi begge gikk. Da fartet han rundt på sin Vespa, alltid elegant og naturligvis med blankpussede sko. Spesialhårvann og sigaretter ble sendt ham fra London. Jens Petter var usedvanlig høflig, og man ble fort sjarmert av hans elskverdige vesen. For min søster Ellen og meg var han en slags storebror. «Når du blir prima ballerina, skal jeg sitte på første rad og kaste røde roser opp på scenen til deg», sa han til Ellen da hun strevet med piruettene.

Diplomatbarn får ofte behov for et fast holdepunkt i tilvaerelsen. Jens Petter bosatte seg atter på Lidingö og sammen med omsorgsfulle Lisa Kitzwegerer, skapte de der et hyggelig hjem. Jens Petter var sosialt engasjert. Hans livsgjerning ble å arbeide for unge i Stockholms problemområder. Der reiste han bl.a. rundt i sin lille bil, elegant som alltid, men med hjertet åpent for dem som trengte ham.

Vi som kjente Jens Petter vil huske hans evne til å lytte og vaere naervaerende, hans anekdoter om diplomatlivet og spøkefulle bemerkninger om livets ofte bisarre sider.

Nå har verden mistet en gentleman av gammelt godt merke.

Turi Haeg