Før VM var det nesten ingen som trodde på Harry Kane og England. I dag spiller de semifinale.
Før VM var det nesten ingen som trodde på det engelske landslaget. Nå har en gjeng med «helt vanlige gutter» vunnet folks hjerter.
I England synger alle «It’s coming home» før semifinalen.
Det er flere grunner til det.
Da Fabian Delph hadde vaert hjemom en snartur for å støtte kona under hennes tredje fødsel, kom han tilbake til kompisene i Russland og fortalte begeistret om den voldsomme VM-interessen hjemme.
Der kunne han nesten ikke bevege seg utendørs uten at helt fremmede med stort engasjement kom la ut om hvordan «It’s coming home». Den over 20 år gamle fotballsangen har virkelig fått sin renessanse nå når England er i sin første VM-semifinale på 28 år.
Lagkameratene lyttet begeistret, selv om de på sosiale medier hadde fått med seg litt av all galskapen. Videoer av folkemengder som blir til en fontene av øl i det England scorer, snutter av draktkledde som tok fullstendig av da Eric Dier avgjorde straffesparkkonkurransen mot Colombia.
Har fjernet seg fra folket
Landslaget er populaert igjen, og det er noe vakkert over hvordan England har falt pladask for denne gjengen.
For det skjer i en tid hvor fotballen på mange måter har fjernet seg mer og mer fra folk flest. For mange er det blitt altfor dyrt å følge sitt lokale lag, de har ikke råd til å gå på stadion lenger. Det vokser opp en generasjon med supportere som ikke er vant til å gå på kamp.
Lønningene er blitt så ville at det er umulig for en vanlig supporter å relatere seg til, flere på «Three Lions» tjener et par millioner kroner i uken i sine Premier League-klubber.
Nå ville nok alle utgaver av et engelsk landslag med VM-suksess blitt populaert, men denne gangen ser det ut til at publikum relaterer seg til spillerne på en helt annen måte enn tidligere.
Profilene er ikke lenger megastjerner som David Beckham, Steven Gerrard og Wayne Rooney. I stedet er det unge menn som har kjempet seg gjennom
motgang og på en kronglete vei til toppen.
Åpenhet og tilgjengelighet
De har vunnet folks hjerter ved å vaere seg selv, ydmyke og jordnaere.
Akkurat det er det noe veldig forfriskende over, i en tid hvor agenter får stadig mer innflytelse og egen merkevare og markedsverdi ser ut til å vaere det viktigste for mange.
– Kanskje det var like mange fine fyrer på de tidligere landslagene, det var bare det at vi aldri fikk bli skikkelig kjent med, beskrev en BBC-journalist under en samtale om «det nye England».
Trener Gareth Southgate har helt bevisst lagt til rette for at spillerne skal by mer på seg selv. Han har trodd på åpenhet og tilgjengelighet som nøkkelfaktorer i å vinne folket tilbake. For eksempel inviterte han pressen med da spillerne spilte dart midt i mesterskapet.
Lang og kronglete vei til toppen
Et kjennetegn ved mange av spillerne er at de var innom mange små klubber før de nådde toppen.
Det er bare tre år siden Dele Alli og Jordan Pickford møttes i en kamp på tredje nivå. Alli har senere beskrevet banen den dagen som helt grusom.
Pickford har gjort alle forhåndsskeptikerne til skamme og voktet målet på aller beste vis. Før 24-åringen ble en VMspiller, var han imidlertid gjennom utlån hos klubber som Darlington, Alfreton Town, Burton, Carlisle, Bradford og Preston.
Kieran Trippier fra Bury spilte seks sesonger i Barnsley og Burnley før han ble kjøpt av Tottenham, men også der tok det tid før han spilte seg inn på laget. I VM har han vaert en av de aller beste backene
Harry Maguire dro til EM for to år siden som supporter. Da hadde han bare tre Premier League-kamper på CV-en, og det var absolutt ingenting som tydet på at midtstopperen skulle stå frem som en gigant to år senere.
Han vokste opp i Sheffield United, før han dro via Hull, et utlån i Wigan og til Leicester.
Disse historiene er ikke unntaket, men snarere regelen. Harry Kane er lagets store stjerne, men også han har hatt avstikkere på lån til Leyton Orient, Milwall, Norwich og Leicester.
Historier vi kjenner oss igjen i
Mange kan relatere seg til Raheem Sterlings oppvekst med en hardtarbeidende alenemor i London, eller med Dele Allis fortelling om en mor med alkoholproblemer. Danny Rose åpnet før mesterskapet opp om depresjonen han har slitt med.
Treneren har vist enorm styrke med måten han taklet å bomme på det avgjørende straffesparket i EM på hjemmebane for 22 år siden, nå gleder det engelske folk seg stort over at det var han som ledet England til en straffeseier igjen.
Mange andre kunne vaert nevnt. Dessuten skinner det gjennom at dette er en gjeng som trives veldig godt sammen.
– Før pleide vi å trene og så gå og stirre i de samme fire veggene. Nå henger vi alle på rommene til hverandre. Det ville aldri skjedd her tidligere, og det er treneren som har aeren for at det er blitt sånn, har Kyle Walker sagt.
Han skal også ha en stor del av aeren hvis VM-trofeet virkelig «kommer hjem». Det skjer i tilfelle med en gjeng helt vanlige gutter.
I stor grad som deg og meg. Bare veldig mye bedre i fotball.