Astrid Nøklebye Heiberg: «Homo-slaget» er vunnet, men krigen fortsetter
Som ung psykiater hadde jeg flere homofile pasienter. Ikke fordi homofile var psykisk syke, men fordi homofili var en diagnose i seg selv. Jeg møtte en kvinne som sto frem. Familien svarte med å støte henne ut og fjerne alle bilder av henne fra husets vegger. En annen pleide sin syke venninne da hun fortale hun var forelsket i henne. Den pleietrengende bleknet og kastet opp. Dette var Norge for bare noen tiår siden.
Homofili ble sett på som foraktelig og ekkelt, og samfunnet støtte dem ut. Frem til 1972 var homofili forbudt i Norge, men selv etter loven ble endret, ble homofile fortsatt diagnostisert som psykisk syke.
Under medisinstudiet laerte jeg at homofile var seksualpsykopater. Men da jeg selv begynte å undervise i seksuelle problemer, begynte jeg å stille spørsmål ved faglitteraturen.
Det ble min kamp
Gjennom forfatter Finn Carling som hadde skrevet bok om det homofile miljøet, fikk jeg kontakt med Kim Friele. Hun stilte villig opp til kollokviegruppe der homofili var et tema. Friele ble et fast innslag hvert semester i undervisningen. Etter hvert ble homokampen min kamp. Jeg brant for vår universelle rett til å elske hvem man vil.
Da teologiprofessor Johan B. Hygen i 1976 skrev et provoserende negativt leserinnlegg om homofiles «vidtfavnende krav», tok jeg engasjementet et steg videre. Jeg formulerte mitt første leserinnlegg. Det er muligens pompøst å sitere mine gamle tekster, men jeg er gammel nok til ikke å bry meg. Jeg skrev: «Det som fremsettes som krav fra homofilt hold, er at man ikke skal fordømmes fordi man vil elske den man er glad i. Er det vidtfavnende? Jeg synes det er en grunnleggende menneskerett».
Et øyeblikk å vaere stolt av
Dagen da mitt svarinnlegg sto på trykk i Aftenposten, ringte Kim Friele meg. Friele og jeg ble enige om å slå oss sammen for å få homofili fjernet som diagnose i psykiatrien. Friele tok kontakt med Norsk Psykiatrisk Forening med forslag om å ta bort diagnosen. Det ble avholdt et internt debattmøte med stort oppmøte der jeg tok ordet. Temperaturen var høy, men at jeg som ung kvinne i et mannsdominert miljø tok av hanskene i dette spørsmålet, er blant øyeblikkene jeg er mest stolt av. I
1977 ble den diskriminerende diagnosen fjernet. Kampen var likevel ikke vunnet med det første. Ikke før i 1990, fjernet Verdens helseorganisasjon (WHO) homofili som diagnose.
Vi har kommet langt siden syttitallet i likestillingen av seksuelle legninger. Likevel må vi erkjenne at vi ikke er i mål. Det er store forskjeller på holdninger mellom by og land. Fra religion til religion. Og ikke minst fra menneske til menneske. Fortsatt utsettes homofile for blind vold bare fordi de er homofile. Kommentarfeltene er fulle av hatytringer. Homo brukes ofte som skjellsord.
Flere trenger oppvåkning
Flere trenger den oppvåkningen jeg fikk av professor Hygen. Kampen for likestilling av seksuelle legninger angår deg og meg, oss alle. Å elske hvem man vil er i sin enkelhet et spørsmål om frihet. Hvis det ikke skal vaere akseptert å elske noen av samme kjønn, hvor skal da grensen for hva som er tillatt kjaerlighet settes? Viker vi i kampen for fullstendig aksept av homofiles rettigheter rammer det vår alles frihet. Hvilken kjaerlighet skal angripes i neste omgang? Skal ikke vi kunne forelske oss i mennesker med en annen hudfarge? Får ikke kvinnen vaere eldre enn mannen? Skal ikke fattig kunne elske rik? Historiebøkene står klar til å fôre overdommere av kjaerlighet med mat.
I riktig retning
I dag seiler skipet for homofiles rettigheter i riktig retning mange steder i verden. Men det finnes også de som vil det annerledes. Ekstremister i religiøse miljøer. Fordomsfulle mennesker i det ganske land. Derfor er min oppfordring til deg: Sitt ikke stille når du hører homo bli brukt som skjellsord. Sitt ikke stille når lokalsamfunnet opplever vold med utgangspunkt i legning. Vaer den som heiser regnbueflagget igjen når byens hatefulle har revet det ned. Spør deg selv: Skal kjaerligheten vaere fri for alle, eller bare for noen? Hvis du mener kjaerligheten er betinget, bør du se deg seg selv i speilet og fundere over hvorfor din kjaerlighet er mer riktig enn noen andres.
Sammen har vi vunnet mange slag for homofiles rettigheter. En frihetskamp. Men vi kan ikke ta friheten for gitt, vi må alle kjempe for å holde ekstremistene unna. Krigen fortsetter, hvis ikke har historien en tendens til å gjenta seg selv. Som jeg laerte tilbake på 70-tallet: Det er aldri for sent å engasjere seg!
Derfor er min oppfordring til deg: Sitt ikke stille når du hører homo bli brukt som skjellsord