Britisk sunn fornuft vinner viktige slag

Statsminister Theresa May stikker ut kurs mot en «myk» brexit – og satser på EUs velvilje.

Britenes regjering er landet – med et brak – på klassisk britisk pragmatisme, på kompromiss og sunn fornuft, i sin vanskeligste sak på et halvt århundre. To ledende figurer forsvinner ut: brexit-minister David Davies, som fikk en takk for nyttig innsats, og den ustyrlige utenriksminister Boris Johnson som ble offer for Underhusets latter da Theresa May kun takket for hans «entusiasme».

Kompromisset betyr at det regjerende tory-partiet krysser noen av sine «røde linjer». Storbritannia vil søke et «toll-partnerskap» med EU – en form for tollunion – og vil godta at landets egne domstoler «tar hensyn til» EU-domstolens kjennelser.

Det begynner å ligne på et «halvmedlemskap» i EU og dermed også på den norske EØS-ordningen. Der er stikkordet «tilpasning». Det er lettere for et lite land i Europas utkant enn for en gammel europeisk verdensmakt.

Det blir en krevende øvelse, for viktige spørsmål gjenstår. Da er det oppmuntrende at EUs sjefforhandler, Frankrikes tidligere utenriksminister Michel Barnier, uttaler seg forsiktig positivt. Han mener at 80 prosent av avtalen er ferdigforhandlet, ifølge The Guardian. Her må embetsverket ha jobbet godt og hardt, for Davies og Barnier har bare møttes i tilsammen fire – 4! – timer i løpet av årets første seks måneder.

Lederskap

Britiske politikere har i stedet diskutert med seg selv, og fått Sveriges tidligere statsminister Carl Bildt til å utbryte at «dette har vaert en nasjon som utviste lederskap i verden – og nå kan den ikke engang utøve lederskap over seg selv».

Theresa May må kjempe videre, i Brussel og i London, men hun gjør det med et flertall av britene bak seg. De har aldri ønsket en «hard brexit», et fullt brudd med EU. Hun tar nå også hensyn til de 48 prosent som gikk imot brexit ved folkeavstemningen i juni 2016.

Brexit har vaert et prosjekt for det konservative tory-partiet, som er revet opp av denne indre striden. De fikk i 2016 paradoksalt nok støtte fra underprivilegerte velgere, i protest mot den sittende toryregjeringen. Partiet har latt seg lede av Storbritannias stolte historie som suveren stat. Det har ikke helt tatt inn over seg den dype, økonomiske integrasjon over landegrensene som globaliseringen og IT-revolusjonen har presset frem.

For det er økonomien som har fått Theresa May og – åpenbart også – flertallet i tory-partiet til å forsøke å lande på en «myk» brexit. Den økonomiske veksten har avtatt hos britene de siste to årene, mens den stort sett har økt hos de andre EU-landene.

Airbus og Honda

Airbus er et ekte europeisk konsern, en av verdens to store flyprodusenter. All fremstilling av vinger skjer i Storbritannia, med 15.000 ansatte. Selskapet har hvert år 80.000 forretningsreiser til og fra De britiske øyer, og advarer mot reiserestriksjoner etter brexit. Blir det mer papirarbeid på grensen, utelukker ikke Airbus at mer og mer av produksjonen – og nye investeringer – flyttes til kontinentet.

BMW med 8000 ansatte sier at produksjonen må flyttes hvis bildeler ikke lenger kan flyte fritt og raskt over grensen, begge veier. Honda produserer sin Honda Civic-modell i Storbritannia, for salg over store deler av verden. Bare en fjerdedel av bildelene kommer fra UK, mens 75 prosent tar veien gjennom kanaltunnelen. Enkelte bestillinger går til fabrikker på kontinentet og må vaere på plass ved samlebåndene i Swindon vest for London i løpet av 24 timer. Det går. Men bare uten papirarbeid når bildelene krysser grensen til Storbritannia.

USA og EU

USA og EU har vaert Londons støttepilarer i verden. Nå møter britene en uforutsigbar Trump og et EU med stor indre uro: Migrasjonskrise, kamp for rettsstaten i øst, euro-problemer, Putin-sanksjoner – og brexit. Tiden kunne vaere moden for britiske tanker om det politiske samliv i Europa. Men noe slikt er aldri kommet fra dem. De vet hva de IKKE vil, og er ellers pragmatiske.

Nå gjenstår harde forhandlinger med et EU som hittil har stått bemerkelsesverdig samlet overfor brexit. «De 27» vet hva de har å tape. Og når brexit-forkjemperne taler om «Global Britain», minner statsminister Leo Varadkar i beskjedne Irland om at «ikke noe fremtidig forhold mellom EU og UK vil komme til å vaere et forhold mellom absolutt likeverdige parter … vi er 500 millioner mennesker. UK er 60 millioner. Dette grunnleggende faktum må erkjennes og forstås».

Nå gjenstår harde forhandlinger med et EU som hittil har stått bemerkelsesverdig samlet overfor brexit