Er dytting og ørefiker bagateller?

Forskerne Margunn Bjørnholt og Ole Kristian Hjemdal ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress argumenterer 10. juli et innlegg i Aftenposten mot ting jeg ikke har hevdet.

De påstår at jeg har skrevet «flere innlegg rettet mot #metoo-kampanjen». Det stemmer ikke. Det jeg har prøvd å gjøre, er å diskutere måten kjønnsnarrativer skapes på i norsk feminisme. Deretter har jeg svart på kritikk i Aftenposten, og avisen må selv ta ansvar for overskrifter og ingresser.

I det opprinnelige essayet i Samtiden siterte jeg NKVTS’ rapport Vold og voldtekt i Norge: «Flere menn enn kvinner har vaert utsatt for vold fra partner eller tidligere partner.» Dette var svaert overraskende for meg og alle jeg nevnte det for. I min oppdragelse, i narrativ de fleste av oss har fått presentert gjennom litteratur, film, skolegang og studier, har vi laert at det er menn som tyr til vold i parforhold.

At menn står for det meste av grov og gjentatt vold, er ingen overraskelse. Hvorfor Bjørnholt og Hjemdal later som om jeg ikke anerkjenner dette, er meg en gåte.

Det er samtidig noe bisart over at de gjør dytting, kloring, spytting, lugging, et spark bak her og en ørefik der, til vold det ikke trengs å snakkes om. Dette er ifølge dem «bagatellmessige enkelthendelser», til tross for at dette er den volden de fleste erfarer, gjentakende, uansett kjønn. Det er først når helsen er alvorlig truet at volden kan problematiseres, først når livet står på spill at det er verdt å snakke om den. Med en slik type logikk ville #metoo vaert over før det startet.