En ny tørr og brennhet uke venter
Man kan trygt si at Edouard Louis har blomstret etter at han i 2011 kvittet seg med sitt gamle navn og fødte seg selv på ny.
De to første bøkene hans, Farvel til Eddy Belleguele og Voldens historie er bunnsolide og ordentlige i den forstand at de ikke er manierte, men sikre, skrevet med hele kroppen, av en som forsøker å forstå hvem han er, hvor han kommer fra og hvordan alt henger sammen.
Denne seksogtyve år gamle franskmannen ser ut til å vaere fylt av et umettelig behov for å skjønne sammenhengene, de personlige og familiaere, de seksuelle og kroppslige, og, i økende grad, også de strukturelle og politiske.
Passerer Knausgård
Den nye boken, et essay, er til tross for sine beskjedne 85 sider, i mine øyne allerede en klassiker. Louis klarer å forene et kjaerlig farsportrett av en håpløs far med en politisk aktivisme som er poetisk, rørende og kraftfull. Han setter rett og slett skapet på plass både når det gjelder oppvekst og bakgrunn, og når det gjelder det moderne Frankrikes manglende grep for å løfte de dårlig stilte inn i en bedre situasjon.
Louis har i flere intervjuer nevnt at Knausgård forløste hans egen skrivemåte, at det gikk an å skrive om det naere, at det var en rikdom for ham å oppdage det. Og han forvalter arven helt briljant, går forbi sin laeremester, antagelig, tenker jeg, fordi det han har vokst opp i har vaert mer knugende, mer ensomt og fordi fortvilelsen hans i landsbyen der nede i Nord-Frankrike har vaert fundamental. Det egget Louis hakker seg ut av er tykkere enn Knausgårds. Slik leser jeg det.
Han henvender seg til faren i duform, og bretter ut livet hans i dialog med sine egne observasjoner fra oppveksten. Påstanden hans er at det maskuline idealet i den lille landsbyen har ødelagt farens liv. Slik han ser det er det et liv som aldri kom i gang. Som var over før det hadde begynt. Faren har levd et liv hvor alle mulighetene lukket seg allerede tidlig i tenårene. Derfor har behovet for en ungdomstid aldri sluppet taket, og ført til drikking, mangel på nysgjerrighet og uansvarligheter mer eller mindre kontinuerlig.
Hat mot homoseksualitet
På side 34 står en nøkkelpassasje (min oversettelse): «Maskuliniteten – ikke oppføre seg som en jente, ikke vaere en soper – det den betød, var å komme seg ut av skolen så hurtig som mulig for å kunne prøve krefter med andre, så raskt som overhodet mulig for å vise at man ikke ga etter for systemet, og på den måten, det er det jeg leser ut av det, konstruere maskuliniteten sin og samtidig gi slipp på det andre livet, den andre fremtiden, den andre sosiale skjebnen som en utdanning kunne ha åpnet opp for. Maskuliniteten har dømt deg til fattigdom, til fravaer av penger. Hatet mot homoseksualiteten = fattigdom.»
Slik skriver Louis om faren sin. Det er intenst og det griper tak og vi laerer på sett og vis å elske denne faren, som egentlig bare har gjort som omgivelsene har diktert, og dermed reprodusert stereotype holdninger og skapt horrible oppvekstforhold for sine barn.
Niårige Louis kommer hjem fra skolen og har laert om den kalde krigen og Berlinmurens fall. Han er full av undring og peprer faren med spørsmål. Faren klikker. Han har ingen svar. Han vet ingenting om Berlinmuren. Skammen er total.
Hjemme er det røyking og tv fra morgen til kveld, og episodene hvor Louis husker mentale overgrep i form av trakassering på grunn av sine feminine sider er klart i flertall, likevel finnes det gode minner, som det hvor Louis mistenkes for å ha stjålet en mobiltelefon og må møte på politistasjonen. Plutselig skifter faren tone og skjeller ut politifolkene. Min sønn ville aldri, og så videre. Og han sier at sønnen er spesiell, at han aldri har møtt et mer intelligent barn og at Louis kommer til å bli noe stort en dag. «Jeg visste ikke at du tenkte alt dette», skriver Louis, «(at du elsket meg?) Hvorfor sa du det aldri til meg?»
Det trengs en revolusjon
De siste ti sidene bruker Louis på å navngi franske presidenter og politikere og peke på hvordan hver enkelt av dem har gjort livet til faren, som nå i årevis har vaert ødelagt etter en ulykke på fabrikken, gradvis mer umulig.
Sjelden eller aldri har jeg lest en bedre tekst om det å forsøke å forstå sine foreldre for å klare å elske dem tross alt. Louis beskriver hjelpeløsheten, den totale hjelpeløsheten som reproduserer seg selv helt til den stoppes av kunnskap og overblikk. Ekstra fint er det at faren fortsatt lever og nå, omsider, er blitt stolt av sin sønn, og også begynt å se at sønnen har rett rent politisk, ja, det trengs en skikkelig revolusjon, siterer Louis faren på avslutningsvis.
I en takketekst bakerst i boken nevner Louis de to siste filmene til Terrence Mallick som referanse, og det er forståelig, det finnes et klart slektskap i det flytende og utforskende og naere. Han takker også Litteraturhuset i Oslo, og sier at teksten aldri ville ha blitt til uten det, og Morgenbladet, som trykket utdrag fra boken mens den var i prosess. Norske krefter har med andre ord bidratt til å skape det som føles som en klassiker.
Ryktene sier at boken kommer på norsk i løpet av året. Skriv den umiddelbart på høstens handleliste.