«I løpet av tre uker på Lesbos var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege»
I løpet av tre uker på Lesbos var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege.
Nordmenn er lei av å høre om flyktningkrisen i Europa. Vi har hørt om den så lenge, lest for mange artikler, sett for mange bilder av traumatiserte mennesker i redningsvester. Nå er sommeren her, og vi vil heller lese om fotball-VM og sommervaeret som slår alle rekorder.
Men selv om vi ikke hører om det, er flyktningkrisen i Hellas mer kritisk enn noensinne. Selv om antallet nye flyktninger er mindre enn det var for et par år siden, så er det greske systemet mettet. Det er presset til grensen for hva det kan romme, og det går ut over dem som ankommer nå.
Nød, lidelse og avmakt
I mai jobbet jeg på den greske øya Lesbos som lege for hjelpeorganisasjonen Emergency Response Centre International (ERCI). Jeg vet ikke hva jeg hadde forventet før jeg dro, men det som møtte meg i Moria-leiren, var mye verre enn noe jeg kunne forestilt meg. På tre uker var jeg vitne til mer nød, lidelse og avmakt enn jeg har opplevd i mine åtte år som lege. Jeg ble like sjokkert hver kveld når jeg sjekket de norske nettavisene. De hadde ikke skrevet et eneste ord om det helvetet jeg befant meg i.
Mens jeg var på Lesbos, ankom det cirka 500 flyktninger hver uke. Flertallet ble reddet i land av den greske kystvakten og transportert direkte til Moria-leiren. Moria, som i sin tid ble bygget som et militaerfengsel, er laget for å huse 1200 mennesker. Nå bor det mer enn 7000 der. Hver uke ankommer det flere flyktninger enn de har kapasitet til å sende videre.
Stablet i containere
Man kan gjennom mange medier få inntrykk av at menneskene som reiser over Middelhavet, kommer til Europa for å utnytte våre velferdsordninger. Det var ikke det bildet jeg så i Moria. Jeg møtte traumatiserte mennesker som har flyktet fra land de elsker og vil tilbake til, som har reist i desperasjon fordi de ikke hadde andre muligheter.
Når de ankommer Europa, ofte etter uker og måneder på reise gjennom ustabile og farlige områder, møter vi dem som om de var kriminelle og sperrer dem inne under umenneskelige forhold. Små, improviserte telt er satt opp på hver eneste ledige flekk i leiren, folk ligger stuet sammen i containere, flere i høyden. Det er ikke noe privatliv, matkøene er timelange og toalettforholdene er ubeskrivelige.
Arr etter granatsplinter
Men det verste med leiren er ikke de fysiske forholdene flyktningene lever under. Det er den konstante uvissheten de lever i. Uvissheten om hvordan livet deres blir videre, om de kommer gjennom nåløyet og dermed videre inn i Europa – eller om de blir sendt tilbake.
Ventetiden på avklaring blir bare lenger og lenger, for eksempel for den obligatoriske, greske helseundersøkelsen. Tidligere har de ventet et par uker på den. Nå venter de tre måneder. Uten denne og det greske «Health Card», kan de ikke komme videre i prosessen, hvor de igjen må vente måneder på asylintervjuet og den endelige avgjørelsen.
Mens de venter, forsøker frivillige organisasjoner i og utenfor leiren å hjelpe med det lille de kan.
Med tre leger, to sykepleiere og ved hjelp av frivillige tolker, tok den lille klinikken vår imot 60–90 pasienter hver dag. Jobben som lege gikk vel så mye ut på å lytte og vise empati som på rent medisinske oppgaver. Jeg laerte at det bak ordet astma ofte gjemte seg panikkangst med hyperventilasjon, at smerter nederst i magen hos kvinnene i leiren ofte var et uttrykk for tidligere voldtekt, og jeg
laerte å gjenkjenne arr etter tortur og granatsplinter. Hver ettermiddag når jeg forlot leiren, følte jeg meg fullstendig tom på innsiden.
Mareritt etter tortur
Mange av historiene er blitt med meg tilbake til Norge.
Moren fra Afghanistan, som kom til klinikken i desperasjon fordi hun hadde så alvorlig posttraumatisk stressyndrom at hun ikke lenger klarte å ta vare på de tre barna sine.
Den unge mannen, som hadde blitt kastet ut av teltet sitt fordi han hadde høylytte mareritt og tisset på seg om natten etter å ha vaert fengslet og utsatt for tortur i Den demokratiske republikken Kongo.
Kvinnen fra Syria, som hadde epilepsi og hadde mistet medisinen sin på veien over Middelhavet. Nå fikk hun epileptiske anfall vi ikke kunne hjelpe med, fordi ventetiden på nevrolog på Lesbos er på flere måneder.
Det var frustrerende å oppleve hvor ufattelig få ressurser som finnes, og hvor lite hjelp disse menneskene får til å bearbeide traumene sine.
Evakuerte alle unntatt flyktningene
Mens de venter er de fanget i Moria, uten mulighet for jobb eller fritidsaktiviteter, omgitt av tusenvis av andre traumatiserte mennesker. Kombinasjonen av dette, boforholdene og det faktum at det i leiren bor mennesker fra mange forskjellige og ofte rivaliserende kulturer, fører til store spenninger. Det er hyppige slåsskamper, og mange beboere er redde for å bevege seg rundt i leiren.
Da vi på min siste dag i Moria var vitne til et masseslagsmål, ble alle de frivillige evakuert fra leiren mens vi måtte etterlate pasientene våre der inne. Da det eskalerte ytterligere, valgte både politiet og militaeret å trekke seg ut og lot flyktningene klare seg selv. Er man ikke traumatisert før man ankommer leiren, er det stor risiko for å bli det i tiden man er der.
Lesbos og Hellas bør ikke stå alene om å hjelpe disse menneskene. Situasjonen er uholdbar. Som den ressurssterke, medmenneskelige nasjonen vi er så stolte over å vaere kan vi ikke tolerere at dette foregår i Europa. Ved å leve under disse grusomme forholdene blir våre medmennesker fratatt sin menneskelighet.
De har hverken en sommerferie – eller et liv å se frem imot.