Hoteller med sjel og stemning
I masseturismens og kjedenes tid er de familieeide hotellene sjeldne perler.
De familieeide hotellene tilbyr noe spesielt og tar bra betalt for det. Likevel er de faerreste gullgruver for eierne. De har lite investeringskapital i bakhånd, og det meste av overskuddet går rett inn igjen i driften. Den finansielle ryggraden er bare hotellets fire vegger. Enten går det, eller så går det ikke.
De naeringspolitiske utfordringene er også der: Kostnadsnivået i Norge merkes i en bransje som krever mye personale, og som enkeltstående hoteller kan de heller ikke delta i offentlige anbud. Siden et familieeid hotell ikke har stordriftsfordeler og selvsagt heller ikke kan flytte ut, blir slike utfordringer krevende.
Har de noen fremtid, de familieeide og -drevne hotellene?
Saerpreg og individualitet
De er som små verdener i seg selv. Frittstående, med saerpreg og individualitet.
Ullensvang er det store, hvite hotellet langs Hardangerfjorden, dit Edvard Grieg kom igjen og igjen for å komponere, blant annet «Våren» og «Holbergsuiten».
Hotel Mundal i Fjaerland, som akkurat nå er under renovering, har mye intakt interiør og møbler fra åpningsåret 1891. 130 år med vestlandsk reiselivshistorie gir patina i fellesarealene.
Walaker i Solvorn lenger inne i Sognefjorden kaller seg Norges eldste hotell, med historie fra 1640, og
består av flere eldre trebygninger og stemningsfulle rom.
Til Kvikne i Balestrand kom «halve» Europa på ferie, ikke minst tyskere. Stolen der keiser Wilhelm 2. satt da han fikk beskjed om at første verdenskrig var brutt ut sommeren 1914, står i en av salene.
Den personlige dimensjonen
Jeg leser mange hotellanmeldelser i medier og sosiale medier. Det er slående å se hvor ofte noen klager på et eller annet som har med enkel kommunikasjon og service å gjøre.
Alle kan gjøre feil, men ikke alle greier å takle dem. Mange hoteller er blitt maskiner der personalet ikke ser gjestene saerlig godt.
Det som gjør de familieeide og -drevne hotellene spesielle, er den personlige dimensjonen, stemningen og atmosfaeren familiemedlemmene selv tilfører hotellet ved å vaere til stede for gjestene. På Park Hotel i Bergen kan du få ditt faste rom hver gang, et hjem når du er hjemmefra, og frokosten er sannsynligvis bedre enn hjemme.
Engasjement med lidenskap
På det 110 år gamle alpehotellet Waldhaus i Sils-Maria i Sveits ønsker et medlem av familien hver gjest velkommen i lobbyen når du ankommer, en annen i familien tar farvel når du skal reise. Og under oppholdet er de der for å hilse på, uten å vaere påtrengende, men for å fortelle, vise frem og hjelpe.
Fullt i parkeringshuset og på alle parkeringsplassene til Hotel Ullensvang i Hardanger? Da tilbyr faren til direktøren å parkere i sønnens hage like ved siden av. Og når en gruppe kommer tilbake til Walaker i Sogn fra en halvdagstur, og det ennå er noen timer til middag, står hotelleieren med eplesaft og fingermat med lokalt pålegg på terrassen foran hagen.
Hva gjør man på et familieeid hotell ved fjorden når en gjest mister både mobil og nøkler over bord utenfor hotellet? Jo, da dykker personalet i fjorden og prøver å finne dem igjen ...
Lidenskap og engasjement trengs for å få et familiedrevet hotell til å lykkes – og enorme, usynlige mengder med egeninnsats med både markedsføring og drift. Eierne og driverne har kunnskap om stedet, historien og kulturen – og merkbar kjaerlighet til sitt ofte strevsomme livsprosjekt.
«Dere har nok mange spesielle gjester?» spør jeg direktøren på et av hotellene. «Ja, hver eneste én er det for oss», smiler han.
Hjørnesteiner lokalt
Ti av de historiske og familieeide hotellene skapte avisoppslag i forrige uke ved at de sa opp sitt medlemskap i NHO Reiseliv og meldte overgang til Norsk Industri.
Direktør Barbara Zanoni Utne på Hotel Ullensvang begrunner det med den spesielle situasjonen de familieeide hotellene er i. De er ofte hjørnesteinsbedrifter i sine lokalsamfunn og har samme naeringspolitiske utfordringer som lokale industribedrifter.
Så hvordan er situasjonen for disse spesielle hotellene?
Noen av dem er store, som Fleischer på Voss og Solstrand i Os utenfor Bergen. De fleste er små – og lykkelige som det. Flere av dem vil ikke ta imot cruise- eller bussturister. Ikke bare fordi de ikke har kapasitet, mest fordi store gruppeoperatører betaler såpass dårlig at det går på kvaliteten løs.
Familiehotellene jeg liker, er ikke med i noen kjede, men ofte i en løsere, tematisk orientert gruppering, for eksempel De Historiske. Det gir litt felles markedsføring, men enkelthotellene bestemmer fullt ut sin profil.
De holder seg i varierende grad unna de globale hotellbestillingstjenestene som Hotels.com og Booking.com. Disse tar høy provisjon, 15 prosent, uten å tilføre noe av verdi, bortsett fra noen ekstra gjester i perioder hotellene eventuelt ikke fyller rommene selv.
Krevende økonomi
Ja, de tilhører ved første blikk en forgangen tid, men har ganske sikkert en fremtid som en viktig nisje i et voksende, men kjedifisert reiselivsmarked. Som mer enn bare steder å sove og spise, men med omgivelser med sjel og opplevelser med saerpreg. Som supplement til alle de strømlinjeformede og ofte pregløse kjedehotellene som konkurrerer så sterkt på pris.
Familiedrevne hoteller vinner derimot på det menneskelige, inkludert eierne som er så til stede og ser gjestene.
De familieeide hotellene må arbeide enda mer enn andre med å nå ut, men gjestene kommer ofte tilbake hvis de først har avlagt et besøk.
På Walaker feiret en stor familie gullbryllup i 2015, det året hotellet fylte 375 år. Så luftet de tanken om å komme tilbake til 400-årsjubileet og feire atombryllup i 2040.
Direktør Ole Henrik Nitter Walaker spurte forsiktig om de er sikker på at de «rekker» det. Men bestillingen er i boks.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.
Hva gjør man på et familieeid hotell ved fjorden når en gjest mister både mobil og nøkler over bord utenfor hotellet? Jo, da dykker personalet i fjorden og prøver å finne dem igjen . . .