I Norge var vi på fornavn med Thorvald
Det gode mennesket Thorvald Stoltenberg er ikke lenger blant oss. I Norge var vi på fornavn med Thorvald. Han satte mennesker først, ga aldri opp, kjente alle, og alle kjente Thorvald. Derfor er så mange berørt av hans bortgang.
Thorvald Stoltenberg hadde mange viktige verv gjennom sitt yrkesliv. Han deltok i Tysklandsbrigaden i 1950 og så på naert hold det tyske demokratiets møysommelige gjenoppbygging fra krigen og diktaturets ruiner. Han fortalte levende om norske studenters innsats for å hjelpe ungarske flyktninger i trygghet etter oppstanden i Budapest i 1956. Videre fulgte karrieren i diplomatiet, stasjoneringen i Beograd på 1960-tallet og de naere relasjonene til folk og kultur i det tidligere Jugoslavia.
Verdigheten viktigst
Thorvald Stoltenberg var internasjonal sekretaer i LO. Han hadde verv for Arbeiderpartiet som statssekretaer og statsråd i både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet. Han var FNs Høykomissaer for flyktninger, og etter årene som utenriksminister hadde han oppdrag som FN-fredsmegler i det tidligere Jugoslavia samt var norsk ambassadør til Danmark. Fra tusenårsskiftet fulgte et langt strekk som president i Røde Kors.
Vervene forteller sin historie. Men ved reisens slutt er det personligheten og engasjementet som rører meg mest. For humanisten, politikeren og fortelleren Thorvald var det aller viktigste det enkelte menneskets krav på verdighet – om det var i krig eller fred, ute eller hjemme. Thorvald selv var hjemme overalt. Han hadde en enestående evne til å komme i kontakt med folk, få dem til å føle seg verdsatt, husket og sett.
En opprører
Gjennom hele sitt voksne liv var Thorvald en levende ambassadør for solidaritet og troen på menneskers evne til å finne fredelige løsninger sammen. Like til det siste reiste han rundt og inspirerte unge og eldre med sine fortellinger om hva mennesker kan få til sammen. Han var en glimrende taler, klart best uten manus, direkte og aerlig.
Vi som arbeidet sammen med Thorvald, husker den trente diplomaten. Men vi husker enda bedre det utålmodige mennesket som til tider foraktet diplomatiets formaliteter og begrensninger. Eller det overfladiske i borgerskapets diskrete sjarm. Det bodde en opprører i Thorvald Stoltenberg. Han var så avgjort ikke født inn i sosialdemokratiet. Men som han sa: «Det går an å tenke og føle seg inn i det.» Han gjorde det, med hele seg.
Mitt minne om ham er tydeligst når jeg ser ham for meg på nye veier. Når han så en mulighet til å oppnå resultater. Som da han lanserte Barents-samarbeidet i nord etter den kalde krigens slutt. Eller da han viste mot til å forslå nye tilnaerminger i narkotikapolitikken, lutret av erfaringene fra datteren Ninis liv, men også som en sann opposisjonell til inngrodde tanker.
En motsetning til sjåvinisme
Mens Thorvald lå på sitt siste, ledet Jens NATO-toppmøtet i Brussel. Jeg tenkte på dem i dagene før og på båndene som binder dem sammen, ulike som de er. Jens loset toppmøte trygt i havn, mot brottsjøer av sjåvinisme og alenegang fra verdens mektigste. Thorvald må i sitt stille sinn ha nikket anerkjennende til Jens’ håndtering før han sovnet inn. Han var den komplette motsatsen til sjåvinismen. Han forsto at vår tids store utfordringer krever at flere enn den sterkeste blir inkludert til eierskap og medansvar.
Han lyktes ikke med alt. Men han viste i praksis at en annen vei er mulig. Om vi beholder håpet. Og en usvikelig tro på at mennesker kan skape sin fremtid sammen. Det er en arv vi kjenner forpliktelse til å baere videre.
Vi lyser fred over Thorvald Stoltenbergs minne.