Fantasiens triumf

Danske Inger Christensen er blant de fremste europeiske poetene fra vår tid. Samlingen Verden ønsker at se sig selv forklarer hva vi skal med poesien og poetene.

Naermere 1000 sider med Inger Christensens etterlatte papirer forklarer hva vi skal med poesien og poetene.

Poesien vekker opp en døende verden og skaper den om. Mange bryr seg ikke om bøker, og i hvert fall ikke poesi. Og det er helt greit, så lenge vi har institusjoner som skole, universitet, bibliotek, forlag og avishus som bryr seg. Da kan folk vende seg til institusjonene den dagen de eventuelt oppdager at verden er for liten, for dårlig beskrevet, eller rett og slett helt ulidelig uforståelig.

Den amerikanske historikeren Timothy Snyder skriver i Om tyranni (2017) at det er viktig å bevare våre institusjoner for å unngå at demokratiet forvitrer og demagogene tar over. Inger Christensen ville utvilsomt ha applaudert Snyders perspektiv. Selv navigerte hun etter enkle, men grunnleggende forestillinger som død og liv, lukket og åpen, vekst og visning og søvn og våken tilstand.

Hovedverk hvert tiår

Danske Inger Christensen (1935–2009) er blant de fremste europeiske poetene fra vår tid. Hun fikk aldri Nobelprisen i litteratur, som ville ha vaert fortjent, men sanket litteraere priser i Danmark, Tyskland, Sverige, Østerrike og Belgia.

Bøkene hennes er oversatt og utgitt i USA, Russland, Italia, Spania, Tyskland, Mexico, Norge og mange andre land. Hun debuterte i 1962 og skrev senere et dansk, nordisk og kanskje også europeisk hovedverk for hvert tiår: Diktsamlingene Det (1969) for 1970-årene, Alfabet (1981) for 80-årene og sonettkransen Sommerfugledalen (1991) for 90-årene.

Samtlige av diktsamlingene dreier seg om skapelse. Alle er bygd på prinsippet om at poesien skaper det den nevner.

Den slags lyder kanskje gammeldags og overtroisk, men slik var den poetiske tenkningen til Inger Christensen.

Kongelig oppbevaring

Inger Christensen gikk selv til Det Kongelige Bibliotek i København og leverte sine skisser, artikler, noveller, essay og arbeidsnotater før hun døde. Den svenske forfatteren og oversetteren Marie Silkeberg har gått gjennom notatene sammen med Inger Christensens og Poul Borums sønn, Peter Borum.

Resultatet foreligger i boken Verden ønsker at se sig selv. Det er blitt naermere 1000 sider med omtrent like mange sider poesi som prosa fra perioden 1955–2009. Her er diktutkast og dikt fra tidsskrifter og ulike antologier samlet; det samme er noveller, anmeldelser, forord, taler og essay fra aviser, kataloger, tidsskrifter, radio og diverse antologier.

Boken inneholder utkast til dikt og prosjekter som aldri ble realisert. Her er refuserte dikt, arbeidsnotater og utkast til samlingene Det, Alfabet, Sommerfugldalen og andre diktsamlinger.

Flere av de refuserte diktene og mange av utkastene holder et nivå som de fleste andre poeter ville ha gitt både lillefinger og tommeltott for å få til å skrive.

De tidligere upubliserte diktene kaster også

lys over Inger Christensens poetiske tenkning.

Diktverkstedet

Boken gir et innsyn i forfatterens verksted. Diktutkast står side om side med faksimiler fra arbeidsnotater der vi ser hvordan forfatteren har samlet inn ord til diktbøkene. Vi ser hvordan hun har vurdert ulike rimtyper, forkastet linjer, rettet dikt, lagt til ord med blyant og korrigert innholdsfortegnelser.

Flere foredrag, artikler og dikt er skrevet og publisert originalt på tysk og er nå for første gang tilgjengelig på dikterens morsmål, oversatt av sønnen Peter Borum.

Boken er blitt en skattkiste for dem som er interessert i poesi og poetisk tenkning. Inger Christensens poetiske tenkning dreier seg i høyeste grad om å sanse seg gjennom de forestillingene om politikk, krig, klima, kjønn, makt også videre som til enhver tid dominerer en kulturs tenke- og levemåter.

Verden uttrykker seg

Bokens tittel er hentet fra katalogteksten Verden ønsker at se sig selv fra 1978. Tittelen understreker det livssynet og skriftsynet Inger Christensen skrev etter. Dette livs- og skriftsynet er så innlysende riktig at det er lett å miste av syne, nemlig det syn på tilvaerelsen at mennesket ikke står utenfor verden og ser inn på den. Mennesket er tvert imot en del av verden, og dermed uttrykkes verden når mennesket uttrykker seg.

Når poeten skriver om sten og tre, er ikke målet å beskrive sten og tre som objekter. Målet er at sten og tre skal få munn og maele, eller i det minste komme til uttrykk i diktet. Med andre ord er det ikke bare poetens jeg som uttrykker seg i Inger Christensens diktning, men verden selv.

Poeten mener språket er en forlengelse av biologien: «Når jeg lytter opmaerksomt til de små forskydninger i sproget (...) bliver jeg måske i stand til at tale samme sprog, som vinden, regnen og bladene taler», skriver hun i en artikkel.

I Alfabet kommer de velkjente diktene der hun skriver som vind og regn.

Forestillingsverden

«Jeg må forestille mig at verden gerne vil vide noget om sig selv», skriver hun i et av bokens essay. Andre steder skriver hun at hun later som når hun dikter. Hun later som om hun ikke vet noe for å lure seg innpå verden og få den til å åpenbare sine hemmeligheter.

Det må språkarbeid til for at poetens dikt kan uttrykke verden. Arbeidet med ord er et spill med betydninger og en lek med forestillinger.

«Sådan set bliver det selvfølgeligt at sige at verden er en sindstilstand, i poesien kaldet Jeg. Jeg forklaeder mig som verden og verden åbenbares», skriver Christensen i en av essayene i denne boken.

I Sommefugledalen viser hun i femten sonetter hvordan diktene åpenbarer liv og død når dikterjeget forkler seg slik en sommerfuglpuppe gjemmer seg som blad blant andre blader på et tre, eller hun kan bare leke og late som, lik en sommerfugl:

«Jeg leger derfor gjerne skovhvidvinge og sammensmelter ord og faenomen, jeg leger perlemåler for at bringe alverdens leveformer ind i én.»

Skaperordet og fantasien

Inger Christensen trodde på noe så gammeldags som at ordet skaper hva det nevner, men ikke helt som Vårherre som sa bli lys og så ble det lys. Christensen begrenser seg til troen på at det hun nevner blir til i fantasien og menneskets forestillingsverden. Dermed blir forestillingen en del av verden.

Klodens ve og vel kan ifølge Christensen ikke bare avleses på regnskogen og isbreenes tilstand, men også på menneskets samtale med hverandre og menneskets tale om regnskog og isbre. Klodens tilstand kan avleses på vår forestillingsevne.

Åpner verden

Et eksempel på den elementaere og grunnleggende poetiske tenkningen demonstrerer Christensen i et foredrag fra 1985 om den danske kollegaen Kirsten Thorup og hennes roman Himmel og haelvede (1982):

«Ja, meningen med død og opstandelse har vel altid vaeret, at virkeligheden skal komme til at se ud som den virkelig ser ud og ikke som den så ud da man døde af den og fra den, fordi den i lang tid havde vaeret defineret forkert, alt for snaevert og bekvemt (...) det bliver så kunstvaerkets virkning, at verden plutselig synes åben igen, og man igen får en følelse af frihet.»

Dikteren skal beskrive verden sant og åpnende, slik at menneskene blir frie. Så elementaert poetisk tenker Inger Christensen i sin skrift. Slik tenkte vel også Ibsen. Nora må forlate Helmer fordi han holder henne fast i en snever og fattigslig beskrivelse (metafor) som «lerkefugl». Den forestillingen er for trang for Nora.

Et diktutkast til Alfabet, som aldri kom med i den endelige samlingen, illustrerer på eksemplarisk vis hvordan poeten dikter rundt elementaere forestillinger om vekst og visning, død og liv. Her snakker dikteren rett og slett om at vi lever etter feil skaperord. Vi tenker etter gale livsforklaringer og forestillinger. Her må med andre ord skaperordet, dikterens ord, skape en annen verden, en rommeligere, større og friere forestilling om verden, en jord som kan gro:

«Hvad findes der mere hva findes der mor hvad findes der mer mellom himmel og jord du tror nok jeg mener usynlige ting som dem der engang har sat verden i sving

Jeg mener de ting i et menneskes hjerne der gør vores jord til en dødsmaerket stjerne Jeg mener de ting der gør at vi tror vi aldrig blir to abrikostraeer der gror Hvad findes der ellers hvad findes der mor når bomben er faldet her hvor vi bor»