Spiller arkitektur noen rolle for fremveksten av kriminelle gjenger?
Det er et paradoks at Holmlias rekkehus og gatetun er fødestedet for byens mest beryktede gjeng.
Dagens gjeng kommer fra Holmlia, den er dominert av innvandrerungdom. Gårsdagens gjeng kom fra Tveita, den var dominert av hvit arbeiderklasseungdom. Er det noe med arkitekturen, eller handler det om noe helt annet?
I juni var Holmlia daglig i mediene. Det var et mord, det er en gjeng, eller flere, det er frykt, det er narkoomsetning, det er Holmlia. En drabantby sør i Oslo, bygget fra begynnelsen av 1980-tallet, med om lag 12.000 beboere.
En eim av landsby
Holmlia er helt annerledes enn Tveita, for ikke å si Romsås, Ammerud, Haugerud, Lambertseter etc. Holmlia var et svar på kritikken som hadde rammet drabantbyene. Holmlia har ingen høye blokker, men rekkehus, småhus og lave blokker nennsomt plassert i terrenget. Holmlia er intim, har gatetun og det henger en eim av landsby over det hele.
Holmlia fikk internasjonal oppmerksomhet da den var ny. Den representerte en human og sosial boligutvikling. I dag er ikke Holmlia lenger et utstillingsvindu med like stor appell.
Innvandrerbakgrunn
Barnefattigdommen er høy, og sysselsettingsgraden er lav. Etnisk har området også endret karakter, slik svaert mange av Oslos drabantbyer har. Det var få etniske minoriteter 30 år tilbake i tid. I dag er det få fra flertallsbefolkningen.
Young Bloods, gjengen som i dag herjer, består stort sett av unge menn med innvandrerbakgrunn. De har i løpet av ti år gått fra å vaere en guttegjeng til å bli en organisert kriminell organisasjon.
I Politiets egne rapporter beskrives de slik: « ... født tidlig på 1990-tallet og har gått på samme skole på Holmlia, enten i klasse eller parallellklasse. Young Bloods har over tid gått fra å vaere en mer løst knyttet gruppe til å bli en betydelig aktør innen det etablerte gjengmiljøet i Oslo». De har forbindelser til mafia på Balkan, og slåss med andre gjenger om kontrollen over illegale pokerklubber og narkotikasalg.
Det hele minner om annen fortelling. Den om Tveita.
Småkriminelle og pøbler
Tveitagjengen oppsto som navnet sier på Tveita, naermere bestemt på selve Tveitasenteret, en gang på midten av 1980-tallet.
På slutten av 1960-tallet ble Tveita utbygget. Det var nybyggervirksomhet, og betongen vokste rett opp av jord, stein og leire. Husene strakte seg mot himmelen, ropte ut hvor moderne de var. Selv om drabantbyen Tveita består av veldig mange forskjellige bygningstyper, lavblokker, rekkehus, punktblokker, så er det de tre 13-etasjers høyblokkene i Nåkkves vei som definerer Tveita, både visuelt og mentalt.
Blokkene er tegnet av Hans Backer Fürst d.y., og er eksemplariske for sin tid. De er store, de lukter industriell byggemetode, de har lange horisontale vindusbånd og troner i landskapet. Det er 273 leiligheter i hver blokk og ordet bomaskin har sjeldent passet bedre.
OBOS ville skape et komplett samfunn på
Tveita, et samfunn som hadde alle tilbud. Derfor ble storsatsingen Tveitasenteret realisert. 12.000 kvadratmeter kjøpesenter sto ferdig i 1970.
Sent på 1970-tallet var senteret blitt inntatt av småkriminelle, narkomane og pøbler. Vanlige kunder følte seg trakassert. Da gjorde ledelsen ved Tveitasenteret noe som kom til å forandre norsk kriminalhistorie for alltid. De ansatte Jan Kvalen som senterets vekter.
Torpedo og forbilde
Kvalen var en mangslungen karakter, torpedo, kampsportutøver og etter hvert politiinformant. Kvalen opererte både som lovens uformelle forlengede arm, og drev i tillegg selv med kriminell virksomhet. Han ble et ideal for de småkriminelle ungdommene som hang på senteret. Han var topptrent og karismatisk, og han var hard. Ga noen ham fingeren, knakk han den.
Tveitagjengen var en løst sammensatt gruppering som på midten av 1980-tallet startet med innbrudd og beskjedne brekk, men som med årene ble involverte i tyngre kriminalitet, omsetning av narkotika og mer spektakulaere ran. En eller annen gang på slutten av 1990-tallet var Tveitagjengen ikke lenger en gjeng. Medlemmene var enten døde, gått over i nyere kriminelle nettverk, i fengsel, eller de var blitt mer eller mindre lovlydige borgere.
I Kjetil Østlies fine bok Politi & Røver fra 2010, blir historien om Tveitagjengen og de senere kriminelle nettverkene som sprang ut av denne gjengen, skildret. Helt frem til Nokas-ranet.
Ulike steder, like problemer?
Østlies fremstilling av Tveita på midten av 1980-tallet beskriver mange av de klassiske problemene som oppstår i drabantbyer: 15 år etter en drabantby blir bygget, er det normalt med svaert mange 15 år gamle mennesker som driver rundt med uro i kroppen, på evig jakt etter at noe skal skje, et eller annet sted.
Med et underskudd av konstruktive tilbud, går det ofte litt galt. Kriminelle gjenger har kun fruktbar mark der ingen andre har tatt deres plass.
Når byer vokser mer organisk gjennom gradvis byutvikling, kan man bygge videre på det som finnes fra før av. De lokale frivillige institusjoner, som speideren, idrettene, korpsene og menighetene, trenger ikke oppfinnes, de kan bare utvikles. Med dagens sjargong kalles det «integreringskapasitet».
Tveita og Holmlia er nybyggingssamfunn som har måttet gjøre alt selv og fra bunnen. Derfor har de hatt en tyngre vei når det gjelder å bygge samfunn. Holmlia er også helt spesifikt påvirket av den nye fattigdommen i Norge. Den er spesielt høy blant mange nyankomne minoriteter.
Hvorfor Holmlia?
I en omfattende og svaert god rapport om barnefattigdom i Oslo, kommer det frem at barn som vokser opp i fattigdom tar skade på både sjel og kropp. Tveitagjengen oppsto i en periode da Norge huset få innvandrere, men mange av medlemmene i denne gjengen kom også fra ressurssvak bakgrunn.
Så hva med arkitekturen, spiller ikke den en rolle?
Jo, vi vet at arkitektur har mye å si, ikke minst for hvordan vennskap og kjennskap bygges. Men samtidig er det et paradoks at et sted som Holmlia, med sine rekkehus, lave blokker og gatetun, skal vaere fødestedet for byens mest beryktede gjeng?
Sannheter er sannsynligvis å finne i hvert eneste mikrounivers, i familiene, i de helt naere relasjonene: Mor, far, bror, søster, mat på bordet, et sted å vaere, venner, skole. Noen som ser deg. Sånne ting. Og et eller annet sted finnes det også penger, eller så mangler det penger. Alle vil ha det. De som ikke har det, snakker ikke. Og de leser ikke Aftenposten.
Tveita og Holmlia er nybyggingssamfunn som har måttet gjøre alt selv og fra bunnen
q
Erling Dokk Holm