Bør Visjon Norge egentlig forbys?
Det er mange nok lover og regler. Det er ikke der problemet ligger.
I en kronikk i Aftenposten 12. juli gjennomgår Cecilie Erland og Sigmund Voll Ådnøy en rekke kritikkverdige forhold ved den kristne TV-kanalen Visjon Norge og hevder at den «diskriminerer, selger frelse og forvirrer små barnesinn». De etterlyser lovendringer «for å stanse denne type virksomhet».
Det er ulike startsteder for denne diskusjonen. Tar man utgangspunkt i religionsfriheten, er det opp til enhver å tro på det man vil. Religion og tro er noe privat og personlig, en uklar størrelse som ofte står i strid med andres valg, og som vanskelig lar seg forklare, måle og konkretisere. Religionsfriheten er nedfelt i menneskerettighetene og i vår egen grunnlov.
Religionsfriheten beskytter ikke bare det å tro, men også det å synliggjøre sin tro og formidle sin tro til andre. Misjoneringen, som vi kjenner fra Madagaskar-misjonen og Jehovas vitner, er godt innenfor dette vernet. I tillegg beskytter religionsfriheten det å organisere og drifte trossamfunn. At trossamfunn ber sine medlemmer om å bidra med tiende eller gaver som skal gå til drift av trossamfunnet, er dermed noe som kan gjøres i ly av religionsfriheten.
De sårbare sjelene
Religionsfriheten beskytter dermed både Visjon Norge – som den som tilbyr velsignelser og meget gjerne mottar pengegaver – og det enkelte individ som ønsker å ha noe å tro på, og mer enn gjerne gir gaver til trossamfunn og karismatiske religiøse ledere.
Men noen ganger kommer det religiøse litt vel langt i bakgrunnen for andre motivasjoner, og hvor religionsfriheten ikke strekker til. Når Scientologikirken forbys i en del land, pekes det gjerne på at denne organisasjonen synes å vaere mer opptatt av å hente inn penger fra sine medlemmer enn å tilby et fullverdig religiøst alternativ. Det hevdes at den bruker metoder som naermer seg tvang, trusler og hjernevasking og da saerlig rettet mot sårbare sjeler. Og det er kanskje nettopp her Visjon Norge er på svakest grunn.
«Fremmed» er ikke et argument
Religionsfriheten er ikke grenseløs. Det står nedfelt i menneskerettighetene at myndighetene kan gjøre inngrep av hensyn til «den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter». Men inngrep kan kun skje dersom det er «nødvendig i et demokratisk samfunn», noe som betyr at det bare kan foregå rent unntaksvis og bare dersom andre og mindre inngripende tiltak ikke kan gjennomføres.
Det holder derfor ikke at velgere og politikere ikke setter pris på virksomheten, er redd for at foretrukne religioner mister medlemmer eller synes at religionen er «fremmed». Det at trossamfunn genererer store inntekter, holder heller ikke i seg selv som et argument for å forby aktiviteten.
Det finnes mange lover
Dersom virksomheten preges av misbruk av utsatte grupper i samfunnet, finnes det allerede reguleringer som tar sikte på å gi beskyttelse. Lov om alternativ behandling av sykdom med videre – den tidligere kvakksalverloven – forbyr annet enn helsepersonell å behandle alvorlige sykdommer, som for eksempel kreft.
Straffeloven har forbud mot bedrageri. Markedsføringsloven regulerer mildere former av det samme og har saerskilte regler om reklame rettet mot barn. Bruk av trusler, tvang og hensynsløs adferd er forbudt gjennom straffeloven. Tilsvarende er det i straffeloven forbud mot hatefulle ytringer og diskriminering, noe som også reguleres av diskrimineringsog likestillingsloven.
Like tilfeller må behandles likt
Det er vanlig å si at man ikke kan forby alt man ikke liker. Men på dette feltet er det allerede så tett med regler, at det åpenbart ikke er regler det skorter på. Da kan det vaere mer hensiktsmessig å se på praktiseringen av reglene.
Når helseminister Bent Høie (H) har signalisert at noe skal gjøres, er det helt avgjørende – sett fra menneskerettighetenes ståsted – at like tilfeller behandles likt og at det ikke etableres ordninger som kun rammer noen utvalgte. Dette gjelder like mye ved utvikling av nye regler, som ved håndheving av de reglene som allerede finnes.
En saerskilt oppfølging av Visjon Norge kan ikke vaere drevet av medienes eller politikernes jakt på oppmerksomhet. På den ene siden må man finne frem til og praktisere ordninger som balanserer rettighetene til trossamfunn og enkeltindividers religionsfrihet. På den andre siden må man beskytte utsatte mennesker mot bedrageri og krenkelser. Selv om det er vanskelig å finne den rette balansen nettopp når det gjelder religion, er det på ingen måte en umulig oppgave for den som tør å vaere tydelig og prinsippfast.