Det er flere som har skylden for Visjon Norge

1«Kjaere politikere, stopp Visjon Norge», skrev lederne for Facebook-aksjonen «Stans pengepredikantene!» 12. juli i Aftenposten. De to forfatterne, Cecilie Erland og Sigmund Voll Ådnøy, vet hva de skriver om etter at de i måneder og år har redigert egne nettsider som har belyst og kritisert den virksomhet de nå «anmelder» til helsemyndigheter og lovgivere. Måtte de nå bli hørt!

Bak denne aksjonen står tydeligvis både humanister og kristne, en felles empatisk markering av etikk og verdier uavhengig av livssyn. Det er derfor forståelig at lederne ikke går ut og peker på andre «syndebukker» i kirkeliv og livssynsorganisasjoner enn selve «pengepredikantene».

Legitimerer og normaliserer

Men jeg vil for egen del – etter 50 år i et relativt isolert oppgjør med tilsvarende forhold – tillate meg å peke på flere faktorer i norsk kirkeliv som både baerer ansvar og skyld for de forhold som nå belyses: Både kirkeledere og andre ansvarlige bagatelliserer hendelser, deltar av og til ved de arrangementer som nå er i fokus og bidrar til finansiering av felles prosjekter. Dette legitimerer og «normaliserer» tiltak som kan bidra til spredning både av utvekster og skade.

I denne sammenhengen er det etter min mening riktig å peke på at det ikke bare er troskyldige private givere som holder Visjon Norge i gang 24 timer i døgnet. Deler av pinsebevegelsen er viktige bidragsytere ved å leie sendetid på nettet. Evangeliesenteret betyr svaert mye for driften med daglige sendinger. Den vellykkede Filadelfiakirken i Kristiansand samarbeider tett med TV-produsenten. Avisen Norge IDAG har egne programmer, det samme har organisasjonen Normisjon, adventistene og andre. Og om noen uker er pastor Jan-Aage Torp og Kristen Koalisjon Norge på luften, står det på koalisjonens nettsider.

Kristne miljøer til ansvar

Jeg tror at en offentlig reaksjon mot pengepredikantene vil ha meget stor betydning for avviklingen av de metodene som nå avsløres. Forhåpentlig vil det samtidig gjøre det mulig for «legitimeringskritikken» å vinne gehør også i det støttende menighetslivet. Når statsråders, fylkesmenns og partilederes kommunikasjonsrådgivere nå forhåpentlig vil følge problematiske deler av livssynsutviklingen med et skarpere blikk, vil det kunne medføre at kravet om redelighet også vil stille de nevnte kristne miljøer til ansvar.