Danser langs høyrepopulismens grenser

Ordbruk debatteres intenst på den tyske høyresiden. Hvor går grensen for det anstendige? Og bak synger krigen.

Sommerens regjeringskrise i Tyskland var et symptom på den nye politiske situasjonen som har oppstått med det ytterliggående partiet Alternativ for Tyskland (AfD) i spill. De konservative strever med grenseoppgangen til høyrepopulistene.

Innenriksminister Horst Seehofer og hans bayerske partikolleger (CSU) har valgt å konkurrere på samme banehalvdel som AfD i håp om å kunne beholde absolutt flertall i høstens delstatsvalg. Konkurransen omfatter ikke minst ordbruk.

Kansler Angela Merkel (CDU) har valgt en annen strategi. Selv om også kristeligdemokratenes asylpolitikk i praksis er blitt beinhard, bruker hun fortsatt den samme rolige retorikken. Hun snakker om individer og mennesker, ikke horder og strømmer.

Tester tøffere språk

Kan kristeligdemokrater og konservative slå høyrepopulistene tilbake ved å bli mer som dem? Det er ikke bare CSU som tror det, også mange i Merkels eget parti tester ut det nye, tøffere språket.

Et eksempel er begrepet «asylturisme», brukt både av CSU og av landbruksminister Julia Klöckner (CDU). Akkurat dette ordet brukte president Frank-Walter Steinmeier som eksempel da han advarte mot forråing av språket nylig.

Bevisstheten om ladede ord er skyhøy i Tyskland, en av mange laerdommer etter nazistenes aera.

Vanskelig nasjonalromantikk

Et annet ladet ord er «Heimat». Ordet betyr «hjem» eller «hjemsted», men med sterkere vekt på tilhørighet enn våre ord.

Lesere over 50 husker kanskje den lange historiske TV-serien Heimat, vist på NRK. I Tyskland er «Heimat»-filmer en hel sjanger der innholdet kan oppsummeres slik: Et menneske vender tilbake til sørtysk landsby etter å ha prøvd livet i storbyen. Her oppnås kjaerlighet og lykke i billedskjønn natur blant innbyggere i lederhosen og dirndl.

Selv fikk jeg nazi-assosiasjoner da jeg først oppdaget sjangeren og måtte bli streng mot meg selv: Skal ikke tyskerne få romantisere natur og landlig idyll som andre folk? Jo, selvsagt.

Minister for «Heimat»

Men mange tyskere føler et lignende ubehag, slik det har vaert synlig i debatten etter at nettopp Seehofer kalte seg «Heimatminister» da han tiltrådte. Formelt er han altså «minister for innenriks, bygg og Heimat».

Skeptikerne anser at ordet innebaerer en nostalgisk lengsel etter en eksklusivt tysk fortid. Det er dermed en del av en glidende språklig overgang som baner veien for en type nasjonal tenkning som har vaert tabu siden krigen.

Andre mener at «Heimat» og andre «patriotiske» ord ikke bør overlates til ytre høyre. Velgerne vil ha røtter, tilhørighet og lokal romantikk, og det må de få fra flere enn ekstremister. For eksempel har De grønne forsøkt seg med å kalle Europa sitt «Heimat».

En «Heimat»-strategi kan ha gjort susen i nabolandet Østerrike. Da president Alexander Van der Bellen (tidligere De grønne-politiker) med nød og neppe vant over sin høyrepopulistiske motkandidat i fjor, sikret han seieren ved heftig bruk av «Heimat»-begrepet og naturromantikk fra sitt hjemsted i Alpene. Det fortalte hans valgkampleder til Der Spiegels podkast Stimmenfang i vår.

Er tyskerne nasjonalist-alkoholikere?

Forfatteren Thea Dorn har nettopp kommet med boken Tysk, ikke treig. En guide til en opplyst patriotisme. Her hjelper hun leseren til å gå opp grensene mellom anstendig stolthet og skadelig nasjonalisme.

For er det slik Süddeutsche Zeitungs profilerte kommentator Heribert Prantl skrev, at tyskerne er som tørrlagte alkoholikere: Gi folket noen dråper AfD, og det ender i katastrofe?

Nei, det ligger ikke noe saerskilt i tyskernes DNA som gjør at nasjonalismen må utarte, skriver Dorn. Så lenge man er åpen om fortiden og aerlig om hvor man kommer fra, er ikke patriotisme farlig.

Hvis tyskerne leter etter hva de kan vaere stolte av, bør det bevisste forholdet til nazitiden stå langt oppe på listen. Å anse ordvalg og måten vi snakker om (og til) våre medmennesker på som vesentlig, er en del av dette.

– Må laere av vår historie

Knapt noen har uttrykt det klarere enn Wolfgang Schäuble (CDU). Etter årene som finansminister har han som parlamentspresident den krevende oppgaven å holde AfD i ørene.

Uenighet er sunt for demokratiet, og når uenigheten er stor, er behovet for å følge reglene størst, påpekte han etter at AfD igjen hadde brutt debattreglene:

– Det tilhører vårt ansvar å laere av vår historie hvordan ansvarsløs krangel kan lede til hat og en eskalering av vold. Vi må vaere måteholdne, slik at vårt politiske og samfunnsmessige klima ikke forgiftes.

Er det slik at tyskerne er som tørrlagte alkoholikere: Gi folket noen dråper AfD, og det ender i katastrofe?