Kan Trump faktisk forlate NATO?
Det er slående lite som stopper en amerikansk president hvis han bestemmer seg.
I forbindelse med NATO-toppmøtet i Brussel skrev Aftenpostens kommentator Frank Rossavik 13. juli at «Donald Trump skal ha truet med å trekke USA ut av NATO, med mindre de andre «umiddelbart» begynte å bruke minst 2 prosent av sin samlede verdiskapning (BNP) til forsvar».
Rossavik viser videre til at Trump allerede har «trukket USA fra Iran-avtalen, Parisavtalen om klima og årtiers vestlig konsensus om handelspolitikk».
Når det gjelder en eventuell tilbaketrekning fra NATO, beroliger han likevel leserne med følgende observasjon: «Å gå ut av NATO er en annen skål, for her vil Trump eventuelt trenge Kongressens støtte. Den mer realistiske faren er at USA kutter i ressursbruken og vier alliansen mindre oppmerksomhet.»
Grunnloven er taus
La oss håpe problemstillingen ikke aktualiseres ytterligere. Det er i disse tider likevel verdt å se naermere på den.
Juridisk sett er NATO en organisasjon hovedsakelig regulert av Atlanterhavspakten, som er en folkerettslig avtale eller traktat. Traktatens artikkel 13 sier at en part kan tre ut ett år etter å ha varslet om det. Utgangspunktet i USA er at grunnloven er taus om hvorvidt presidenten alene kan si opp en traktat.
Dette i motsetning til Norges grunnlov, der paragraf 26 tillegger regjeringen kompetanse til å si opp en traktat – mens Stortinget har en rolle å spille i selve inngåelsen av viktige traktater.
Presidenten kommer best ut
På samme måte som med andre maktfordelingsspørsmål i USA, har dette spørsmålet de siste 100 årene vaert gjenstand for en maktkamp mellom presidenten og Kongressen.
Konklusjonen er at det er presidenten som har kommet best ut av det. Det skriver også jusprofessorene Jack Goldsmith og Curtis Bradley i en 2017-artikkel i Harvard Law Review.
Dette betyr ikke at Kongressen vil gi seg uten kamp, herunder ved bruk av domstolene. Startpunktet for en analyse bør altså likevel vaere at det konstitusjonelt sett antagelig er USAs president som har myndighet til å si opp en traktat som Atlanterhavspakten.
Folkerettslig er dessuten en oppsigelse fra en president under slike omstendigheter høyst sannsynlig gyldig.
Politikken foran jusen
Dette trenger ikke vaere det endelige svaret, men spørsmålet er om alternativene er saerlig mye bedre. Hvis presidenten faktisk skulle foreta en utmeldelse, blir usikkerheten lammende – uansett hva Kongressen måtte foreta seg.
Hvis en amerikansk president skulle opptre som om han konstitusjonelt og folkerettslig har meldt USA ut av NATO, er organisasjonen neppe av stor verdi som militaerallianse så lenge vedkommende forblir president.
Uansett vil en politisk svekkelse av NATO i liten grad kunne veies opp av juridiske bindinger.
Erlend M. Leonhardsen skriver på egne vegne.