– Det syklistene møter opp der, er helt vanvittig
Mads Kaggestad mener Alpe d’Huez er sykkelsportens Woodstock.
I dag kaster Tour de Francerytterne seg ut i et 175,5 kilometers blodslit.
Rittets mest legendariske etappe står for tur: Veien opp til Alpe d’Huez. Siden første gang i 1952, har stigningen opp til skistedet vært fryktet.
Den 12. etappen strekker seg fra Bourg-Saint-Maurice Les Arcs til den fryktinngytende toppen som ligger 1850 meter over havet.
Avgjørende stigning
Avslutningen, 13.8 kilometers sykling med 8,1 prosents stigning, kan knekke selv den beste, og blir som regel definerende for etapperittet. Det viser historien. Leder du sammendraget etter å ha syklet opp til Alpe d’Huez, er sannsynligheten fryktelig stor for at du vinner Tour de France.
– Det er jevn, tung stigning. Det er ikke noe hvile. Så hvis du har en dårlig dag, har dårlige bein eller sliter med noe, så taper du hele veien. Det er nådeløst. Har du gode bein, så er det mulighetenes anledning, beskriver tidligere proffsyklist Mads Kaggestad.
– Det at det er mål på toppen gjør det veldig brutalt. Da er det full gass. Rytterne tar ut alt. Det er lidelse. Det handler bare om smerte, fortsetter han.
– Sykkelsportens Woodstock
Debuten i 1952 endte med publikumssvikt, og Tour de France syklet ikke opp til Alpe d’Huez igjen før 24 år senere. Etter det er det blitt et hyppig innslag. Nå er situasjonen snudd på hodet. I dag er det 29. gang en etappe ender i den etter hvert så kjente landsbyen. Etappen er nå forbundet med et vanvittig folkeliv. Det er som en festival, beskrives det.
På TV-skjermene kan du se rytterne trenge seg gjennom folkemasser på vei opp mot toppen. Noen ganger er de for nær.
– Publikum kommer utrolig tett på rytterne. Det de møter opp der er helt vanvittig, hva gjelder trøkk. Det er ikke mange idretter der man kan ta på rytterne. Men det kan være bra og mindre bra. Vi har sett mange episoder opp Alpe d’Huez, sier Kaggestad. Han viser blant annet til italieneren Giuseppe Guerini, som vant etappen i 1999 til tross for å ha blitt felt av en tilskuer.
«Sykkelsportens Woodstock», mener den tidligere proffsyklisten, og viser til den legendariske festivalen som trakk nesten 500.000 tilskuere i USA i 1969.
– Det er tykt med folk, fullsten- dig kaos. For spurterne er det å vinne på Champs-Élysées som gjelder. For klatrerne er det optimalt å vinne Alpe d’Huez, sier Kaggestad.
Fem minneverdige etapper
1952: Første gang rytterne syklet opp til skistedet. Franskmannen Jean Robic angrep i begynnelsen av den siste stigningen. Han kla- tret sammen med Fausto Coppi til det gjensto fire kilometer. Da satte italieneren inn vinnerrykket. Han var også en av mange som vant sammendraget etter å ha vært først opp den beryktede toppen.
1977: Belgiske Lucien Van Impe gikk i brudd. Han rykket ifra og knappet innpå i sammendraget. Så ble han truffet av en bil. Van Impe slapp med skrekken, men sykkelen ble skadet. Og tiden han brukte på å vente på nytt hjul, førte til at han til slutt var åtte sekunder unna å ta over ledelsen i Tour de France-sammendraget.
1997: Ingen har håndtert det beryktede fjellet bedre enn italienske Marco Pantani. Han har de tre raskeste tidene opp til Alpe d’Huez, og han har vunnet to ganger (1995 og 1997). Andre gangen var det en maktdemonstrasjon. Pantani angrep igjen og igjen i løpet av etappen, og kun tyske Jan Ullrich klarte å holde følge. 10 kilometer før mål lykkes det endelig, og Pantani kjørte alene inn til etappeseier på historiens nest raskeste tid.
1999: Italienske Giuseppe Guerini var i brudd, på vei mot seier, da han ble felt av en turist som skulle ta bilde.
Men løpet var ikke kjørt av den grunn. Guerini reiste seg opp, fortsatte, og kjørte inn til etappeseier. Hans første av totalt to i Tour de France.
– Han klarte heldigvis å vinne. Det er så typisk. Det er sånne dramatiske ting som ikke skal skje som bare skjer i sykkel. Men så blir det likevel noe ikonisk og historisk over det, sier Mads Kaggestad.
2013: I den 100. utgaven av Tour de France fikk syklistene seg en overraskelse. På den ene etappen fikk de sykle opp til Alpe d’Huez to ganger. Det taklet franskmannen Christophe Riblon best. Faktisk var det også en nordmann som lekte seg i fjellene den dagen. Lars Petter Nordhaug leverte trolig sin beste klatreetappe noensinne denne julidagen i 2013.
Det er ikke bare syklister som har slitt på den legendariske etappen. I 2013 fikk folkefesten et kritisk utfall. En mann døde etter å ha falt 40 meter ned fra en fjellskråning.